polstret

Skrevet 2. februar 2014 av gamle ugle

POLSTRET
Har god fjæring
og solid polstring
innvendig

Spretne forsøk på
å bryte ut
fører tilbake til
utgangspunktet

Lander på mykt underlag
heldigvis

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i identitet. Bokmerk permalenken.

19 svar til polstret

  1. Mormor sier:
    2. februar 2014, kl. 16:19

    Bounceback-kid?
    Slitsomt

    Klem 🙂

    Svar
    • gamle ugle sier:
      2. februar 2014, kl. 16:35

      Nå kom du med et nytt ord. Jeg måtte google det, men ble ikke så mye klokere.
      Søndagsklem –

      Svar
      • Mormor sier:
        2. februar 2014, kl. 17:19

        Innholdet kan du justere, etter eget behov, tenker jeg.
        Det handler litt om den som alltid kommer ned på bena,nesten uansett hvilken måte det falles på og litt om den som aldri kommer noen vei, men slynges tilbake til utgangspunktet.

        Svar
        • gamle ugle sier:
          2. februar 2014, kl. 17:32

          Takk, dette var interessant, og ga nye tanker. Og jeg tenker umiddelbart at de to «litt-ene» dine kan kombineres, og da blir det fullt av spenning. Nesten så det dirrer.
          Alltid komme ned på beina, men samtidig ikke komme noen vei –

          Svar
  2. Bjørn Hølbakken sier:
    3. februar 2014, kl. 12:17

    Vet ikke helt om jeg skjønner hva du vil si med dette diktet. Det starter med å vise til noe som jeg oppfatter som forsvar (polstring, bryte ut), men når det ikke går, tilføres ordet heldigvis. Et ord som er positivt ladet. Det samme er mykt. Men de henviser likevel til forsvarsverkene, polstringen, det som ikke går å bryte ut av. Og det er jo litt trist. Litt som å bli trukket tilbake av en strikk. Eller den filmen med han som våkner opp til samme morgen hver dag, samme dato, hvor alt er likt som dagen før. Alt er gjentagelser.

    Jeg får en svart humor følelse. Litt som i «slapp av, det blir verre».

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Svar
    • gamle ugle sier:
      3. februar 2014, kl. 13:38

      Takk for din kommentar Bjørn, den er spennende.
      Og jeg er glad jeg la ut dette diktet, for både din og mormors kommentarer gir meg innspill.

      Jeg vet jo selv mer om dette indre polstrete rommet enn diktet røper. Det er for meg ikke et utrivelig rom. Det er god plass og god sprett, altså energi. Og en lander mykt.
      Det er et trygt sted. Avgrenset fra omverden, noe som kan oppfattes som bra.

      Jeg har ikke tenkt tanken at det skulle bli verre, snarere tvert om. Så den må jeg tenke litt på. I det hele tatt, jeg skal la dette tankemodne litt.

      Ønsker deg en fin mandag –

      Svar
      • Bjørn Hølbakken sier:
        3. februar 2014, kl. 14:00

        «Slapp av, det blir verre», var ment å være et eksempel på svart humor, ikke en peker mot diktet i seg selv.:)

        Bjørn

        Svar
        • gamle ugle sier:
          3. februar 2014, kl. 14:12

          Ok, da misforsto jeg.
          Hvordan diktet kan oppfattes er litt ut av min kontroll nå da, når det er publisert. Så leseren leser som han / hun gjør.
          Selv tenker jeg ambivalens. Men kanskje er svart humor preget av nettopp ambivalens? Jeg vet ikke helt…

          Svar
  3. Bambi sier:
    3. februar 2014, kl. 15:25

    Jeg oppfatter dette som et lystig dikt med et snev av ironi. Det er kanskje ordene «spretne forsøk» og fjæring i kontrast med polstring … Det er noe lystig med å sprette. Fjæringen gjør deg lett. Og det går unna. Kjapt. Og langt. Så her går det unna selv om man er på stedet hvil…
    Ironien er vel kontrasten. Og vil jeget ut? Sånn egentlig? For jeget sier heldigvis… og der ligger vel Ironien, tenker jeg …
    kanskje det er mye sprett i polstringen som sender jeget tilbake?

    Svar
    • Bambi sier:
      3. februar 2014, kl. 16:53

      Glemte å presisere at det er noe lekent i diktet. Det var førsteopplevelse min

      Svar
      • gamle ugle sier:
        3. februar 2014, kl. 17:11

        Bambi, det er fantastisk å lese kommentarene dine.

        Jeg skal prøve å forklare litt. Når jeg skriver dikt er det ofte (ikke alltid) ut fra indre bilder, som kommer til meg, når jeg reiser i kroppen. Jeg forstår intuitiv hva noe av det betyr for meg, men ikke alt og ikke på et så analytisk nivå i første omgang.
        Jeg skriver det så ned når ordene kommer. Og da er det sanseligheten ved det som står i fokus.

        Og jeg opplever at det er nettopp det du uttrykker i dine kommentarer. Og det gjør meg glad at jeg når frem med selve uttrykket, lekent ja, absolutt. Jeg nikker til det.

        Samtidig nevner du noe av det som jeg på et nivå vet er et tema her – vil jeget ut? Mao er ute-liv og synlighet alltid et ønske?

        Takk for stimulerende kommentarer –

        Svar
        • Bambi sier:
          3. februar 2014, kl. 19:26

          Kjære gamle ugle,
          Det var gledelig lesning! Jeg liker sågodt å lese dine dikt, ikke bare fordi ordene tiltaler meg men også.fordi de trenger inn i kroppen og virker der. Og det er jo ikke så forunderlig det, tenker jeg, fordi som du selv sier; du skriver med kroppen …

          Svar
  4. Linda Sunde sier:
    4. februar 2014, kl. 09:49

    Jeg har lyst å dele noen av diktene med mine venner på facebook. Har du restriksjoner eller ønsker om hvordan dette skal gjøres? Holder det at jeg sier at du har skrevet de – eller skal jeg legge inn lenke?

    Svar
  5. Ann Judith sier:
    4. februar 2014, kl. 10:14

    Jeg vil ha det sånn! Med myk polstring og sprett som lander like mykt..!
    Humor her ja – uten tvil. Jeg smilte da jeg leste. Ikke så gæli å være på et mykt sted. Trygt?

    Svar
  6. Kjerstis løse tråder sier:
    4. februar 2014, kl. 23:13

    Herlig dikt om en person som har kommet et stykke med seg selv, funnet en trygghet på seg selv, og kan derfor ta sjanser, bryte ut, kanskje få seg en smell, men har man tryggheten på seg selv, så blir landingen myk, og man blir ikke skadet! Takk for kommentar på bloggen min!!

    Svar

Legg igjen en kommentar