på sida

PÅ SIDA

på sida av
det som skjer

på sida av
eget liv

på sida av
seg selv

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, identitet, kroppen. Bokmerk permalenken.

14 svar til på sida

  1. Løvetann sier:

    Det er vondt å stå på sidelinjen å se på andres og eget liv.
    Ønsker deg en god mandag

  2. tantebe sier:

    Hm..høres ikke godt ut . Å være på sida.
    Sender en varm og trygg klem.

  3. Maria sier:

    Når det blir enkelt å stå på sida av seg selv, og vanskelig å stå midt i, – da har det skjedd noe. Hvordan komme inn i seg selv igjen, finne «midtstillingen» som du skriver – det er dessverre et stort spørsmål,det.

    • gamle ugle sier:

      Dette er store spørsmål ja. Et ord faller meg inn: fremmedgjøring.
      Kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg opplever det som vondt og vanskelig å være midtstilt, i en verden som ser ut til å tåle avstand og objektivitet bedre enn nærhet og det subjektive. Synes jeg.
      Kommentaren din fikk meg til å tenke på et dikt jeg har liggende på vent. Kanskje lar jeg det være oppfølger til dette.

  4. Ann Judith sier:

    Forstår hvordan du har det. og har forstått at Mormor er der. Det hun har gjort i det siste, latt Amadine snakke om Mormor i tredje person tror jeg kan være smart. Har fundert litt på det samme. Man får sagt ting på en anen måte, ufarliggjort de dårlige dagene… Ja, det har gitt meg noen tanker i grunnen. Derfor kan det hende det dukker opp en liten venn hos meg også, som kan se på meg med et skråblikk og stille spørsmål… Vi får se. Jeg er ikke så god til å skrive dikt. synd, for det er også en utmerket måte å gjøre det på:)

    • gamle ugle sier:

      Det finnes nok mange varianter av dette, tror jeg. Dukker det en venn opp hos deg vil jeg gjerne snakke med henne.

      For egen del har jeg et automatgir som sender meg ut på sida, når verden blir for stresset for meg og kroppen. Dessverre må jeg leve med dette, selv om jeg forsøker å huske at jeg har en kropp og at den vil at jeg skal ha mitt sentrum der, ikke i de flyktende og pleasende tanker. Jeg øver meg, og sakte sakte går det fremover.

      Jeg er velsignet, tror jeg at jeg må si, med mange indre bilder og dialoger som noen ganger blir til dikt. Da kan kroppen bli personifisert, som barn, eller bare som seg selv. Blir kanskje litt som Amadine det.

  5. Sånn har jeg hatt det i det siste også. Men nå har jeg hatt to dager hvor ting henger mer sammen igjen. Og det føles godt.

    Å komme ut av en slik tilstand er vanskelig. Min erfaring er at det handler mye om å være tro mot meg selv. Ikke forsøke å løpe fra ting som er vanskelige eller virker uforståelige. Én måte å gjøre det på, er å snakke om det. Ikke bare til en pc eller et papir, men til andre mennesker. Slik at jeg blir sett. Å gjøre meg selv synlig kan oppleves som skummelt. Men det at noe er skummelt betyr ikke at det er umulig.

    Du bruker ofte å snakke om kroppen som noe utenfor, eller bortenfor deg selv, slik jeg opplever det. Sjøl har jeg i blant vanskelig for å forstå de greiene der. Og det kan til tider provosere meg. Jeg får lyst til å røske litt i deg, slik at blikket ditt skifter fokus og tannhjul får tak i hverandre. Jeg får en følelse av at dette med å snakke om kroppen som noe selvstendig eller med egen vilje har noe til felles med å si «man», når du mener jeg. Men det du sa nå forstår jeg, eller opplever en gjenkjennelse i, slik jeg tolker det du skriver. Fordi jeg nå, spesielt i sosiale sammenhenger, en periode har stått utenfor meg selv og beskuet hvordan jeg er og reagerer, uten egentlig å føle så mye. Ikke en gang angsten har vært til stede i disse situasjonene. Leppene har pratet i vei og kroppen har bevet seg fra A til B, uten at jeg har følt at det krevde så mye energi. Likevel har det kostet sitt. For når kvelden har kommet har jeg vært utslitt.

    I blant legger en forskjellige ting i ord. Min egen opplevelse av at kroppen reagerer som noe «bortenfor meg selv» er for eksempel ved depresjon, slik som nå for tiden, eller ved angstsymptomer. Andre ganger definerer jeg det som det jeg kaller automatiske, følelsesmessige reaksjoner, som gjerne oppstår på grunn av en gjenkjennelse av noe som har hendt før. Og dette som har hendt før er ikke alltid synlig. Så da må jeg forsøke å huske at en slik mekanisme likevel kan finnes. Konsekvensen av gjenkjennelsen kan bli merkbar gjennom at muskler spenner seg, eller at jeg rødmer, svetter osv. Kanskje det er noe tilsvarende du mener når du snakker om kroppen. Forskjellen er likevel slik jeg ser det, at der du ofte sier at fingeren har vondt, sier jeg at jeg har vondt i fingeren. Eller noe sånt. Og for meg er det viktig og forsøke å ikke skille på de to tingene; jeget og kroppen. Fordi det i skillet oppstår en falsk trygghet, høstet fra en distanse. I distanse ligger det i blant for meg et fritak for ansvar. Og i fritak fra ansvar, frarøver jeg meg selv muligheter. Jeg er et hele, selv om det ikke alltid oppleves slik, og det er viktig for meg å minne meg selv på det. Uten at det dermed betyr at det må være slik for alle andre.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Ps. Jeg liker å utfordre tankesettet ditt litt i blant. Ikke bare fortelle deg at du er flink med ordene, at jeg føler med deg eller slike ting. Jeg satser på at du opplever tilliten som ligger i det.

    I

    • gamle ugle sier:

      Fint å høre at det går bedre med deg.
      Og takk for kommentaren din, jeg setter pris på den.

      Om du lar deg provosere av noe jeg skriver eller ønsker å utfordre meg, ja så er det greit det. Det skriver jeg på din konto.
      Om jeg lar meg utfordre, og på hva? Tja, akkurat nå prøver jeg å svare på en måte som gjør at jeg ivaretar mine private grenser. Det er en bra utfordring for meg. Jeg er opptatt av å ikke bli for privat, men gjerne personlig. Dikt synes jeg egner seg til det.

      En annen ting – diktene mine er ikke dagsrapporter. De er skrevet over noen år, og jeg henter dem frem nå og da. Om ikke diktet er endepunktet for en prosess, så er det nok et godt stykke på vei.

      Jeg forstår det kan være vanskelig å forstå dette med å oppleve kroppen atskilt fra seg selv. Og jeg kunne føye til, noen ganger er kroppen så atskilt at den oppleves som ikke eksisterende. Ingen redsel merkes, ingen tristhet, smerter tenkes bort osv. Det er tankene som holder en gående.

      Å merke kroppen, og å kommunisere med den, snakke til den, la den snakke, som jeg gjør i noen av diktene mine, blir da et fremskritt. Integrering er mer helhet, og kan være et mål, tenker jeg. Jeg tror dette kan ha noe med grunnleggende selvfølelse å gjøre (ikke selvtillit).

      Jeg tror ikke røsking hjelper her. Fra mitt hjørnet av verden er det aksept som gjelder. Aksept for avstand, for sakte å nærme seg, for utkobling og innkobling. Vet ikke om dette er forståelig. Vet mange slitne mennesker med smertefulle kropper gjenkjenner dette.

      Da håper jeg at jeg har klart å gjøre meg forståelig.

      Ønsker deg en fin onsdag –

      • Hei igjen. Nå har jeg vært ute og handlet, og bedt eldste datteren min på middag. For jo, dagen er fremdeles lettere i steget enn de har vært i det siste.:)

        Jeg synes det er fint med slike meldinger du ga nå. Det åpner opp for en forståelse for meg som leser, og på en annen måte enn dikt gjør. Det betyr ikke at dikt ikke er bra nok i seg selv, for på samme måte som når jeg maler, så har kunstneriske uttrykk sin tydelige misjon og sine tydelige gevinster og utfordringer. Det å skrive har også hjulpet meg mye til å finne ut av ting, slik jeg forstår det har hjulpet deg. Om ikke annet, så gir det navnsatte oss alle et utgangspunkt. Uten at en setter ord på ting blir blir både utfordringene og eventuelle løsninger svevende i ei tåke. Og taushet får råde grunnen. Taushet er ingen løsning.

        Det med at jeg til tider lar meg provosere av det du skriver må du ikke ta til deg som noe negativt. Om ingen lot seg provosere av ting jeg lager så har jeg feilet. Så at mennesker som meg reagerer på det du deler er en positiv ting, uansett om vi reagerer slik du ønsker eller ei.

        Jeg har ganske god erfaring med mennesker som har kjent på mye av det du beskriver i diktene dine. Ofte handler det om en bakgrunn med overgrep av en eller annen sort, opplever jeg. Enten det er så konkrete ting som vold eller seksuelle overgrep, eller at det handler om omsorgssvikt, usynliggjøring eller andre former for svik. Så selv om jeg ikke alltid kan forstå alt av det som formidles via diktene dine, så forstår jeg noe. Jeg tror også jeg er i stand til å akseptere at folk har det som de har. Men jeg tenker at det å akseptere noe ikke alltid er det samme som å bifalle hvordan en forholder seg til det, eller at det å akseptere er det samme som å ikke å gå i dialog. Dialog er det som hjelper meg selv mest. Enten det er i forhold til mitt personlige liv, eller det jeg forsøker å formidle via kunsten min. Et hvert bilde jeg lager er ment som en dør mot noe mer. Slik et hvert ord også er det. Jeg eier få sannheter, opplever jeg.

        Jeg tror også at når mennesker svarer på blogger som din eller min, så prater de ofte like mye til seg selv som til den som skriver bloggen.

        Til sist: Om diktene er skrevet for et år siden eller i dag, tar jeg ikke høyde for når jeg leser. Jeg leser alt som om det er skrevet i dag, om det ikke er oppført at det ikke er det.:)

        Ha en fortsatt fin dag.:)

        Bjørn

        • gamle ugle sier:

          Nei, jeg tar det ikke til meg som negativt. Det er din opplevelse, og det er greit det.

          Aksept er for meg en form for dialog. Noen ganger trenger dialoger stillhet. Tid.
          Og å snakke med kroppen, enten bare inni meg selv, eller i et dikt eller noe, det er dialog. Det finnes også andre typer nonverbale dialoger som er viktige, berøring, lyd, farger, former….. Kanskje er de det aller viktigste?

          Jeg tror som deg, når man svarer på blogger så prater man gjerne med seg selv. Og det er vel greit det.
          Du må gjerne lese diktene som dagferske rapporter. Men da kommer jeg av og til til å svare, at nei –

          Dikt er dikt, det er fiksjon, tenker jeg. Selv om det har røtter i et eller annet inni den som skriver. Og opplevelsen og tolkningen er godt festet i den enkelte leser.

          Ha en hyggelig middag da –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s