PRESSET
Hun står midt i rommet
og svinger med armene
i trygg forvisning om at
det er god plass her
Noe skjer og plutselig
gjenfinner hun seg selv
plassert i det ene hjørnet
hvor armslaget er
betydelig mindre
Forflyttes atter en gang
nå helt innerst i hjørnet hvor hun
trykkes opp mot veggen
Og her skal hun liksom
utrette store ting
utrolige ting
umulige ting
Hun får mindre og mindre plass
Kommandoer og krav vokser
og er
omvendt proporsjonale med
bevegelsesrommet hennes
Hun sier et tydelig nei
og forsvinner
ut av rommet
Men hvor går hun?
©gamle ugle
gamle ugle 
Godt skreve.. Igjen treff du ømme punkt!
Takk 🙂
Takk for respons. Tenkte dette kanskje var gjenkjennelig ja –
Til seg. Til det åpne og levelige. håper jeg.
Takk 🙂
Klem 🙂
Kan alltids håpe –
Takk til deg, klem –
Kanskje hun bare går ut litt for å trekke pusten, for å få litt avstand og perspektiv. Noen ganger må det avstand til for å få det fulle overblikk. Eller kanskje hun går for å finne et annet rom?
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Det gjenstår å se hva som er mulig, for kroppen, tenker jeg. Press og opplevelse av avmakt er slitsomt. Hjelper kanskje litt å skrive om det?
Ønsker deg en fin kveld –
Den pendlingen mellom masse armslag og armslag på minus er gjenkjennelig. Jeg vil ha masse. Stå midt i rommet med masse lys, langt hår og rundt skjørt som snurrer. Så jeg tar mest mulig plass. Og så finner jeg meg av og til stående så langt inn i kroken at du nok ser mer av kroken enn av meg. Hva vi skal gjøre da vet jeg ikke helt. Finne noen som sier at lyset er trygt igjen, kanskje.
Takk for kloke ord. Noen som formidler trygghet kan nok hjelpe, det tror jeg også.
Av og til tenker jeg at livet består av denne pendlingen, og at lengselen etter rommelighet og pusterom alltid vil være der. Og at det kanskje er nødvendig å akseptere det.