PÅ GLATTISEN
jeg er ute
på glattisen nå
kan komme til å
falle stygt
men jeg kan
ikke snu
må utfordre
balanseevnen
kroppen sender meg
snart hit snart dit
på den speilblanke isen
vet aldri
hvor jeg havner
vet ikke om jeg
holder meg oppreist
eller faller
og blir liggende
om jeg skader meg
men jeg er dømt
til blankisen
kroppen vil
vil og vil
kroppen utfordrer meg
jeg verker
overalt i kroppen
er sikkert både
gul blå stiv støl
men den gir seg ikke
kroppen
vil være på isen
jeg er som bambi
like ustø
like hjelpeløs
ikke skapt for isdans
er jeg som bambi
som aldri gir seg
faller og kommer seg opp
faller igjen bambi
sklir nesten over hele isen
er jeg virkelig
som bambi
farefull fryd viser bambi
elleville hjelpeløse bambi
bambi med pipestilkbein
eller er jeg livredd
spenner meg
som den riktige kjerringa
jeg jo er
jeg er anspent
ikke til å unngå
men lar det
stå til
her på glattishålka
kroppen vil
av gårde
den vil slippe seg
ut på isen
vil kroppen
kroppen vil
som bambi
fare muligens fryd
risikere
vil kroppen
er jeg
pipestilk-meg
eller er jeg
sterke-robuste-tåler-en-støyt-meg
mon tro
kropp hva sier du
hvem er jeg kropp
hvem er jeg
på hålka
hvem
hjelp meg kropp
gjør meg sterk nok
kropp
til å tåle knall og fall
frydefulle farer
slipp deg ut
kropp
på isen
vær trygg og sikker
kropp
på isen
©gamle ugle
gamle ugle 
Bare ta fart og sleng deg bortover isen. La farten bestemme hvor langt du skal skli. Imens opphører tid og rom. bare la det skje-slapp av- da tåler kroppen så mye mer
ikke kjenn etter
det er ingenting å være redd for
slipp fri
redsel
angst
tankene opphører
du bare er
så deilig
av kjøtt og blod
du ble bare litt våt av isen
prøv en gang til
kanskje du kommer enda lengre neste gang. 🙂
Takk for gode ord. Dette diktet ble skrevet i en litt vanskelig tid, men gjelder nå også, på andre måter.
Å slippe ut dikt på nettet,
er som å skli ut på isen.
Tør jeg eller tør jeg ikke, funderer jeg,
kikker på diktet en gang til –
og så lar jeg det stå til!
Denne Bambien har i flere døgn ligget med en mørbaket kropp som brøler av smerte, hjernen er treg, det er nesten ikke til å holde ut … Korte glimt med fryd og glede på glattisen kan ha en dyr pris …
Så akkurat på Puls hvor bra det er for helsa å fysisk presse slitne kropper!
Og alle rundt meg skryter av de de heltemodige handikappede ( som presser seg langt ut over sin yteevne) på tur med Lars Monsen.
Bambi føler seg ikke bra og heller ikke trygg … Isen kan bli knust eller den kan knuse. Begge deler er direkte ødeleggende …
Oj, oj, sender sympatihilsener til deg. Ja, prisen må betales, vanligvis.
Jeg så også Puls, tror ikke slitne kropper = slitne kropper. Velger å filtrere budskapet…
Lars Monsen skal ha honnør, men jeg leste i et avisintervju at han uttalte at ALLE burde gjøre som dette. Nå kan det hende det var journalisten som spisset det til, men jeg liker det ikke. Den som vil, værsågod, men noen av oss andre har andre heltemodige ting fore. Som å tåle oss selv, med vonde kropper, svingende form på alle måter, at vi ikke fikser osv osv. Det står det også respekt av, spør du meg. Men de spør meg jo ikke da, de der ute et sted…
En annen ting med denne glattisen – hålka vi har ute nå er det verste jeg vet. Så sånn sett kan dette diktet oppfattes bokstavelig. Med en oppdiktet kropp som gjerne vil ut. Min kropp er stiv som en stokk på isen, det blir verre og verre for hvert år, riktig gammelkjerringfakter er det.
Og så er Bambi sjarmerende på tegnefilmen de sender hver jul. Dette diktet ble skrevet lenge før jeg traff deg på nettet.
Ta vare på deg selv sier jeg til deg Bambi.
Takk for gode ord, GU!
Jeg skjønte det var Bambi på isen og at du skriver metaforisk. Det gjør forsåvidt jeg og, og det var nettopp derfor jeg tittulerte meg selv som denne Bambien 🙂 Jeg føler meg som Bambi, uten kontroll på isen… Detter, reiser meg, fryder meg når det sklir…
Er bare så oppgitt over hvor hederlig det er å kjempe, piske seg selv, stå på. Slike holdninger florerer ute i samfunnet. Hva gjør de med oss som ligger nede? Som blir sjukere av å presse oss?
Apropos slitne kropper = slitne kropper. Hvem vet? Er psykolog jeg kjenner sier at dagens fighte-mentalitet skaper mange syke mennesker, fordi mange presser seg langt ut over sin yteevne – over tid… Immunforsvaret blir svakt og dermed blusser sykdommene. (fysiske og psykiske)
Derfor blir jeg så provosert av all den fighte mentaliteten. For den gjorde bare meg vondt verre. Jeg prøvde i 2 år å trene meg frisk – og blei sjukere og sjukere… Trente vekk muskelkrafta, vekk motorikken, vekk balansen… Så lite vet man. Alle sa det var så bra for meg … jeg var mønsterpasienten!
Hadde jeg blitt premiert etter innsats – hadde jeg vært frisk! for lengst!
Nå lever jeg med en sykdom som er så lumsk at jeg har null kontroll. Sykdommen er vel isen? Totalt uforutsigbar…
Tror jeg har dømmekraft, men akk … den svikter den meg, hele tiden …
Har lært så mange mestringsteknikker, men … her ligger jeg. Vil Vil Vil – men får det ikke til!
Det var denne Bambiens klagesang!
Du beskriver noe som jeg mener er essensielt. Jeg mener det er umulige å generalisere når det gjelder hvordan folk skal forholde seg når kroppen sier stopp. Jeg tror disse rådene som florerer, de er farlige, hvis man ikke siler det litt, sjekker ut med sin indre GPS.
Når det gjelder diktets metaforer så er de elastiske. For deg er glattisen kanskje sykdommen, for meg er det noe annet. Kanskje mer i retning av at isen er livet, på sitt mest ukontrollerbare, men som kroppen krever at jeg utsetter meg for. Egentlig går dette veldig dypt, for meg.
Det er spennende at det jeg skrev i en helt konkret livssituasjon, det kan tolkes av andre på andre måter. Det forsterker min følelse av å ha vært i kontakt med noe alment, kanskje noe eksistensielt. Liker det godt.
Du nevnte Lars Monsen opplegg i din forrige kommentar. Det satte meg igang med et nytt dikt: Ingen grenser. Får jeg form på det, slipper jeg det ut her i bloggen.
Men for å si det sånn, jeg vil selv definere mine grenser, hvilke grenser som skal brytes. For meg er det å ikke være så tøff, og gi meg litt over, en grense jeg har strevd med å overskride. Så det så.
Bambis klagesang har sin plass her, den er det rom for.
Bambi på direkten er ikke
det lureste man ser.
Men karrer seg frem
mens vi andre ler.
Bambi og is er en merkelig greie
Noen ganger vil man bare heie.
jeg strever og vil skli
i dag kom en forbi
ta min arm jeg hjelpe kan
takk takk sa jeg til han
Hei er det deg, A?
I så fall takk for gode ord 🙂
Kommentaren over skulle stå under…he he he
@ Annette: Håper det står bra til med deg! Nesten sånn at når jeg leser dine lystige ord (der oppe er nede og nede er oppe) fornemmer jeg muntre toner som kvitrer i mine ører. Svinger nok innnom deg, har vært og smugtittet på bloggen og estetikken er som vanlig en fryd for øyet … fysj, som denne sykdommen herjer – suger språk og kraft ut av meg – så nådeløs den kan være!!! Orker ikke så mye nå … Det svinger … Progresjonen er ikke linjær, men sirkulær…
@ Gamle Ugle
Takk for at du tar imot Bambis klagesang med en slik raushet. Godt å være her. Og takk for at du kalte klagesangen for lyrikk. Som deg så var det skrevet med kroppen uten å tenke, eller var det smertene? Når man er så kraftløs er det tungt å samle seg og skrive sammenhengende setninger… Når jeg er her, merker jeg at ordene blir færre, de legger
seg vertikale (eller kanskje de reiser seg?) og hvert og ett av de (ordene altså) får mere kraft i seg selv. Det er da noe?
Enig, Annettes blogg er en fryd for øye og pur vellyd i mitt kreative øre også.
Bambi: Jeg kjenner den estetiske fagligheten min dukker frem når du skriver om hvordan ordene endrer seg, både mengden av dem og deres retning. Og dette med å skrive med kroppen. Jeg tror det handler om helt nødvendige uttrykk, for de livssituasjonene man måtte befinne seg i. Og de uttrykkene får gjerne en form som matcher «budskapet», når man så og si skriver med smertene i all deres mangfold.
Tror kreativiteten og de estetiske uttrykkene, knyttet til kroppen, er en uutnyttet ressurs i rehabiliteringsarbeid. Tenkte på det i dag: Det er kroppens uttrykk, og kreativiteten som har stått meg bi i tunge tider, og som gjør at jeg fungerer som jeg gjør i dag.
Plutselig så jeg ordene dine bevege seg i det flerdimensjonale og finne en posisjon de kan klare.
Lyrikken din forteller ikke lite, få ord kan si mye…..
Takk GU! Dette var kjærkomne ord som jeg tar til etterretning…
Vel unt.
Jeg har fått nok
av min verkende kropp
vil bare rope
STOPP
jeg vil ikke ha mer juling
orker ikke mere jamring og uling
NOK
NÅ
men har ikke kraft
til å gå
stoppe
være
Meg
eller bære
smertene
så blir påført meg
Kjemp med et smil
sier de
Hvil
sier kroppen
(forts)
Hvordan komme i fysisk balanse?
… når kroppen lider av aktivitetsintoleranse?
Takk for lekker lyrikk, med sterkt innhold.
Det er så kjekt å komme inn her.
Kloke ord og velmenende tanker-kraft-energi. 🙂
Smil Bambi-jepp!
blunke…blunke…