Polyanna

POLYANNA
overdose Polyanna
forgiftet av være-glad-leken
Polyanna var
sterkt avhengighetsskapende

tell langsomt til ti
når du merker du blir sint
prediket Polyanna

som lært så gjort
predisposisjon ga rask reaksjon
sluttet etter hvert å telle
hadde egen smertepumpe
fylt med være-glad-dop
kontrollert av kroppen selv

demp de følelsene der
sa kroppen til seg selv
ulovlig-følelsene
fikk knapt gitt seg til kjenne
kroppen pumpet jevnt
evig være-glad- rus ble det
superdemping av
– natur?

Polyanna
en fiktiv skikkelse
barndommens moralske vokter
visse følelser tåles ikke
barn skal bare merkes som
uavlatelig blide
glade bare glade

solskinnsbarn igjen sukker jeg
Polyanna du ble dødsdop for mange

langsom avvenning pågår
tøff match på tvers av kulturen
Polyanna har skiftet ham
være-glad-fiksjonen lever videre
forvaltet av positivitetsprofeter
som lokker med
kjapp vei til lykken
ikkeoffer-status er veien
sier de som er så lure at
de kanskje lurer seg selv

jeg vet det jeg vet
om meg selv og Polyanna-effekten
so: no more Polyanna for me
jeg tåler det rett og slett ikke
snart er jeg avvent
renset for Polyannastoff

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

21 svar til Polyanna

  1. mormor sier:

    Bare smil et smil
    og lat som du er glad.
    Mere smil i mil
    glem kroppens ubehag.
    Smil, ikke føle,
    Bare smil, ikke høre
    sjelen brøle:
    Stopp i dag!

  2. BAMBI sier:

    Unnskyld, men hvem og hva er Polyanna? (kanskje bare meg som er uvitende?)

    • gamle ugle sier:

      Polyanna var en heltinne i min barndoms barnebøker. Hun var ultraprektig og lekte noe som kaltes være-glad-leken. Hun ble for noen av oss en slags oppførselstyrann (selv om hun var fiktiv), for hun ble brukt som et eksempel på hvordan barn skulle være. Spesielt handlet dette om å ikke vise uønskede følelser (definert av autoritetene) som sinne, tristhet, alt sånn negativt. På den tiden var en heltinne en heltinne, det var ikke samme mediakjøret da, så de fleste som vokste opp på 50 og 60-tallet kjenner til Polyanna.

      • tilføyer at Pollyanna var misjonærbarn, og det var jeg også. Et eksempel på pollyannapositivitet var at hun var blitt lovet at hun skulle få noe fra den store julepakka fra misjonsforeningen i hjemlandet. Men da innholdet i pakka var fordelt til de trengende, var et par krykker det eneste som var igjen. Og da ble hun glad, da! Glad for at hun ikke trengte krykker!

        gamle ugle, dette diktet nådde inn til noe j meg. Jeg skal skrive om det når det har verket ut. Klem!

        • gamle ugle sier:

          Takk for responsen. Husket ikke at Polyanna var misjonærbarn. Imidlertid minnet du meg nå på mitt «barnekall» som misjonær, noen voksne ønsket nok det ja. Jeg har mye erfaring med misjonsforeninger, misjonærbesøk med lysbilder fra misjonsmarken og bøker og blader som skrev om hedningene og deres prøvelser. Skal la det modnes dette også, kanskje blir det dikt utav det.

  3. BAMBI sier:

    Hva slags barnebøker. Har aldro hørt om henne? Hvem er forfatteren?

    • gamle ugle sier:

      Forfatteren heter Eleanor H. Porter. Et søk på nettet ga treff på Polyanna-syndromet, det er nok en variant av det Bibbi nevner.
      For meg framstår hun som verre enn Margrethe Munthe, som sto for korrigering av oppførsel. Polyanna derimot, bortforklarer det ubehagelige, og dekker over.
      Tenker på dette idealet som svært lite helsefremmende. Det blir lett undertrykking av følelser dette.

  4. bibbi sier:

    Polyannaeffekten= å være til for alle andre enn en selv.
    Det holder ikke i lengden…
    Få det ut GU.

    • gamle ugle sier:

      Ja, det var godt å hakke det ut. Uten at jeg ville det ble diktet i seg selv hakkete, og jeg kjente at jeg ikke ville forskjønne noe her. Urytmisk og upoetisk, tenker jeg, det er min holdning til dette. Sikkert slett poesi, men det er helt greit for meg.
      Ikke rart folk på min alder nærmest steiler når det blir snakk om å være positiv. Når man har fått en dose av disse idealene så, som er ganske undertrykkende, tenker jeg.

      • mormor sier:

        Den kjenner jeg langt inn i ryggmargen og «du skal være stille, for du opplevde ikke krigen». Grøss og gru for ikke å snakke om Grim og Gru,
        Så jeg steiler når noe «pålegger meg å være positiv», selv om jeg stadig oppfordrer folk til å ta med seg smilet sitt ut.

        • gamle ugle sier:

          Tror dette overdrevne «glatte over» og «ikke merke egne følelser av alle slag» kan være noe litt annet enn å oppmuntre seg selv til å se de lyse sidene også.

          Barneoppdragelsesidealer på denne tiden manglet en del forståelse for at følelser må aksepteres, for å kunne forvaltes. Hvis vi som mennesker lærer dette, som barn, ja da tåler vi å ta oss litt sammen nå og da. Men hvis vi har lært oss å trykke ned alt det som er ubehagelig inni oss, som er menneskelig det også, ja da blir det ikke lett å takle livet i all sin mangfold. Og det har en tendens til å komme etter oss dette. Mange verkende kropper er utslitte…..

      • bibbi sier:

        Et svært ekte dikt vil jeg si.
        Når man har opplevd mye djevelskap, og over år tatt svært liten plass, så er det vel naturlig, at smilet ikke står i fremste rekke. når man etterhvert begynner å ta sin rettmessige plass, og vi har all mulig rett til å få det ut.

        • gamle ugle sier:

          Takk for den Bibbi, nå ble jeg rørt.
          Det var nok noe av dette jeg tenkte, da jeg opprettet denne bloggen, at her skal ikke Polyanna gjelde. Det skal være rom for både plusser og minuser, alt det menneskelige.

  5. MT sier:

    «Være glad leiken»ja 🙂
    Las boka Polyannna.En glad bok, på midten av 70 tallet.Eg har i vaksen alder tenkt at eg er allergisk mot denne leiken 🙂
    Mvh Marie

  6. MT sier:

    …og du, skikkeleg bra skrive dikt her 🙂

    MT/Marie

  7. Legger inn et dikt av Inger Hagerup her:

    Meget spinkel. Meget liten.
    Alltid sirlig kledd i hvitt.
    Gjennom huset trippet hennes
    veloppdragne pikeskritt.

    Tørket støv og vannet blomster
    med små travle husmorhender.
    Bakte brød. Gikk tur i parken
    og skrev brev til slekt og venner

    Kjærlig søster. Lydig datter
    Slik var dagens dukkelek.
    Men den skjulte ilden herjet.
    Og det stumme skriket skrek.

    Og bak jomfruburets låste dør
    og lette blondekapper
    lå en fremmed ingen kjente.
    Altfor ensom. Altfor tapper.

    Lå en kald kirurg og lyttet
    til sin egen nakne smerte.
    Og mens puten kvalte skriket
    obduserte hun sitt hjerte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s