ORDET POSITIV
positiv er et ord
som liksom er overalt
det spretter rundt
er i stadig bevegelse
gjør meg svimmel
vet aldri hvor det dukker opp
er ikke til å fange det ordet
finner ikke ut av
hva det egentlig betyr
så snart jeg tror jeg har det
viser det seg straks
som noe helt annet
av og til
slår ordet positiv knockout på meg
jeg settes helt ut
av meg selv
ordet er som et våpen
jeg hører noen si:
”vær litt positiv da”
når de ikke orker
innvendinger
forsøk på nyanseringer
fra brysomme mennesker
slike som meg
kunne nesten
kalle det hersketeknikk
en måte å holde folk nede på
å si: ”vær positiv” sammen med
”ikke vær så negativ da”
er et genialt maktgrep
ser det ut for
stakkars ordet positiv
som kunne vært
så positivt et ord
men som lever en
omflakkende tilværelse
brukes som poteten til alt
jeg vil si misbrukes
i et evig stress befinner
ordet positiv seg
gi det fred
la det hvile
en lang lang ferie
trenger ordet positiv
før det kan få
nye og tydelig avgrensede arbeidsoppgaver
det utslitte ordet
©gamle ugle
gamle ugle 
Ordene går i ring.
biter seg fast i ting.
Mister først valør
og siden sin kulør
Og gir oss dårlig humør
La det fortsette å være et positiv (lirekasse) 🙂 det er vel det eneste ordet kan dekke heretter?
Ha en god
Fantastisk, har alltid fablet om å starte diktstafett, og nå er vi i gang. Skal pønske på noe mer i den retningen….
Positiv, et ord som ble ødelagt for meg, etter diverse forsøk på å lese selvhjelpsbøker, og ivrige terapeuter, som ikke gir råd liksom, men svarene hadde de.Ganske utrolig egentlig….
Ja, ikke sant? På et tidspunkt gikk det inflasjon i positivitetspreiket for meg, og da kom dette diktet.
Hei gamle ugle, denne bloggen har jeg ventet på 🙂 Gratulerer! For meg er positiv en følelse, en tilstand, ikke et ord. Nettopp fordi et ord kan misbrukes, vris og vendes, mens tilstanden er min egen.
Til Bibbi, jeg er en av de ivrige som gjerne vil være til hjelp, og jobber hardt for å unngå den fella du beskriver. Det er ikke «bare å» tenke positivt, det kommer det aldri til å bli. Men jeg har tro på å lete etter mestringsopplevelser og samle på dem. http://fjellcoachen.wordpress.com/2011/10/03/det-er-jo-bare-a/
Så hyggelig at du stikker innom.
Det er mye snakk om både positiv og negativ, både knyttet til tanker og følelser. Og det er da jeg sier at; det jeg opplever som positivt, det kan kanskje være stikk motsatt for et annet menneske.
For av og til får jeg en følelse av det finnes en standardpositivitet et sted, som vi utsetter hverandre for, kanskje i beste mening?. Og som Bibbi skriver, noen ganger kan man få en følelse av at bl.a. hjelpere som sier de ikke skal gi råd, ja de venter allikevel på et svar som er innenfor den taust vedtatte standarden for positivitet. En slags sokratisk skinndialogisk metode?
Jeg tror noen av oss har lært oss å på et vis korrigere hverandres stemningsleie. Det krever en del å si: tilstanden er min, og stå for det. Det handler vel om integritet dette?
Integritet er noe av det viktigste vi har. Å fortelle et annet menneske at stemningsleiet hans/hennes er feil i forhold til tilstanden forøvrig sett utenfra, kan fort oppleves integritetskrenkende. Jeg er den eneste som vet hva som foregår i mitt eget hode. Her tror jeg noen behandlere «går feil i byen».
Ja, her er det mye å ta tak i. Har i grunnen ivret for kvalitetssikring av relasjonskompetansen til alle som praktiserer som profesjonelle hjelpere. Spesielt ille blir det for mennesker som er i krise eller andre vanskelige livsfaser, når sensitiviteten ikke er på plass hos de som skulle hjelpe.
Enig med deg. Jeg har et virkelig intenst hatforhold til ordet positiv og alle som snakker om positivitet. Jeg har fått det helt opp i halsen.
Jeg tenker at når vi blir født så kan mødrene våre se på oss om munnvikene våre går nedover eller oppover. Om vi er triste eller glade. Men vi kommer aldri videre, også etter babystadiet så klarer vi bare å vurdere oss selv eller andre i forhold til positiv eller negativ. Det er så banalt. Er vi enda babyer, uansett alder? Er det alt vi er?
Positiv er poteten, som det står i diktet. Men folk i tøffe livssituasjoner må få høre om noe annet etter hvert. Jeg lurer på om jeg hørte noe på nyhetene om menn som tok livet av seg på grunn av økonomiske gjeldsproblemer. De klarte ikke å oppfylle forsørgeransvaret, mannsrollen, opplevde skyld og hadde konkrete utfordringer. Oppfordringer om å være positiv, duger ikke til noe i virkelige situasjoner.
Tvert om, vil jeg tro at veldig mange brenner inne med vanskelige historier og problemer nettopp fordi de frykter å bli møtt med krav om positivitet og å ta seg sammen.
Jeg tenker også at vår tid er annerledes enn tidligere tider. Jeg kan aldri tenke meg at motstandsfolk på vei inn til Møllergata 19 for å få fingerneglene sine trukket ut, ville bli møtte med slagord om at det er i motbakker det går oppover. Men nettopp det synes å være holdningen i dag til mange med alvorlig sykdom, hvor de positive og glade ikke har noe felles referansegrunnlag med de syke fordi de aldri har opplevd noe tilsvarende.
Ja, er vi babyer? Tja, det finnes i alle fall barn inni oss, som vibrerer med, det er ikke jeg i tvil om. Og noen av disse barna har måttet være blide og smilende og positive så det holder. Diktet Polyanna handler om dette.
Jeg tror det går noen generasjonsskiller her også, barneoppdragelsen har endret seg. Vi som vokste opp på 50 og 60-tallet klarer ikke så mye positivitetsmas og korreksjoner, vi har fått nok av det.
Vår tid har sine utfordringer og ikke minst sine verdier. I grunnen så venter jeg på endringer, litt andre fokus, noe som er mer inkluderende hva menneskelig variasjon angår. Historien forteller oss vel noe om at tidene alltid vil skifte. Kanskje slår jeg meg snart sammen med ungdommen i et eller annet slags opprør?
Tilbaketråkk: reprise: ordet positiv | gamle ugle