SUBJEKTIVITET OG SUVERENITET
I.
jeg ønsker
meg selv tilbake
til meg selv
subjekt i eget liv
jeg ønsker
meg selv gitt makt
over meg selv
suverenitet i eget liv
II.
og jeg sier ja
til deg som er deg selv
sammen med deg selv
du subjekt i ditt liv
jeg subjekt i mitt liv
for suverene subjekter
funker sammen
©gamle ugle
Her finner du dikt som formidler følelser av alle farger
Jeg ber deg respektere diktene som mine. Ønsker du å benytte deg av noen av dem, ta kontakt på mail: diktugla@gmail.com
Klikk (oppe under bildet) på:
dikt- og prosaoversikt ©gamle ugle
så finner du oversikter over det som er publisert -
Jevnlig legger jeg ut tidligere publiserte dikt, ordnet tematisk.
Det er bare å klikke, helt oppunder bildet -
gamle ugle
Suverent sagt, sier et subjekt!
Jeg har også sagt det slik: «Når jeg er sentrert i mitt liv, kan jeg tillate andre å være sentrert i sitt»
Absolutt enig. Jeg bare liker å leke med s-ordene, og være litt småfrekk. Suverenitet er et ganske voldsomt ord, er det ikke?
Jo absolutt, det er et voldsomt ord, som for meg kan ha en disharmonisk etterklang. Men ikke sånn som du skriver det inn i diktet.
Veldig fint å høre. Jeg nølte med å legge det ut, kan virke litt stormannsgalt. Men gjort er gjort, og noen ganger hjelper det å snu litt på flisa. Er så altfor opplært til det motsatte, trykke ned, holde inne, underkaste seg, gjøre seg selv liten…. Trenger litt verbal motgift.
Det har du lykkes med her. Får helt andre assosiasjoner enn det grandiose.
Takk for den. Da står jeg en liten tanke stødigere, merker jeg. Å sende dette ut, dvs publisere det på nettet, er til tider tøft. Men viktig også, for meg mener jeg.
Enda et s-ord: systemvold. Vold fra systemer som krever evig ubalanse … Der balanse, det å være suverent sentrert i seg selv, er synd eller sykt eller suspekt.
Eller skammelig.
Grandios er ofte blitt brukt om diktatorer, tyranner, nå nylig om ABB. Dumt når ord blir utslitte og tillegges en annen mening enn den opprinnelige. Da er det fint å snu litt på definisjonene og la de komme til sin opprinnelige rett, tenker jeg.
Livets grammatikk?
http://www.starbear.no/mormor/?s=livets+grammatikk
Takk for lenken, spennende og opplysende.
Takk fra meg også.
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/02/jeg-vil-ta-tilbake-grandios.html
Håper det blir klikkbart.
Takk, jada, det er klikkbart.
Jeg ønsker meg selv frem
til deg
Jeg ønsker å avgi min makt
til deg
Jeg sier nei
hvis du vil være med deg selv
sammen med deg selv
Jeg er ingenting i mitt liv
Er du noe i ditt?
Kan vi ikke være sammen?
Så er vi
ALT
Roman-tikk-tikk-tikk
Bambi, det syntes jeg var en ALT for simplistisk tolkning av mitt avanserte dikt….ahhh….. nå er jeg nesten litt satt ut her 🙂
Jeg lekte meg bare med motsatsen til GUs dikt egentlig.
Vi må snakke om landegrensene mens det ennå er tid…. snart kommer internettet … INTERnettet … ALT
«jeg ønsker
meg selv gitt makt»
Denne var interessant, var den ikke? Gitt makt?
Makt tas vel..og anvendes som makt…
Merk ordelingen, Gambetti! Den rommer mer enn du tror
Gambetti: Jeg takker for ditt motdikt, og ja, jeg forsto det med en gang.
Observant er du, som vanlig. Gitt makt – jada, tygg på den dere.
Ah, gitt at uglen glir over i akademisk språk og bryter opp linjestrukturen, hva skjer da?
Hm, nå ble akademikeren usikker? Linjestrukturen kan brytes, det er klart, da trengs kanskje litt tegnsetting????? Men blir det akademisk språk ut av det? Tviler, tviler, som den erkeakademiker jeg er.
Kanskje en annen sjanger?
«gitt makt» syntes jeg gled fint inn i diktet og min fortolkning. Jeg tenker at vi ofte sier «ta makta tilbake». I dette tilfelle gitt makt så leser jeg inn et større perspektiv, kanskje politisk, at man gir makta tilbake til folket. Altså tillit til individet, tenkte jeg.
Her henger jeg med, Bambi, det er ikke bare å ta makt nei, for gud (?) og hvermansen. Og koblingen til tillit er jeg med på.
Jeg kan kaste inn en referanse til, bibelsk, i en gammel oversettelse, og nå blir det litt grandiost farlig igjen: Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden…osv.
ahah!
Ok, da gjenstår et psykologisk nivå, som gjerne kan kjedes sammen med både religion og samfunn for den slags skyld.
Dukket plutselig en strofe fra en av 70-talls protsetsviser, opp i hue mitt: Når undertrykkinga på jorda stansa….
«Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden»
Ja, dette er vel en klassisk selvreferanse. «Kristendommen, den tiende landeplage» har vel en del gode kontraargumenter, som jeg enda husker, den med at for hver skaper trengs en skaper av en skaper etcetera. Men også kongemakten i middelalderen var jo bygget på konseptet med konge av guds nåde, makt gitt av gud, eller så innskytes paven i midten, slik at det blir, gud -> pave -> konge, men så kan vel rekkene ekspanderes i hver ende, slik at man får f.eks. ? -> gud -> pave -> konge -> føydalfyrste -> mindre føydalfyrste -> ?, deretter kan man inndele i mindre grupperinger etter oppsplittelser i religioner, oppslittinger i land etcetera etcetera. Hovedproblemet starter jo med selvreferansen, det er der logikken brister, eller troen starter, alt ettersom.
Jeg hadde glemt hele Øverland oppi dette jeg, men det stemmer jo det.
Du kan sikkert fortsette den rekka der helt ned til den usleste trell, tror jeg. Joda, det handler om selvreferansen ja.
Tenker et øyeblikk på ordet selvmakt, er det et ord forresten? Å gi og ta imot, fra seg selv til seg selv, makt?
Om det ikke er et ord, så er det på tide at det blir det.
Begynner å assosiere frem ord: selvmakt – avmakt, påmakt, overmakt –
Og hva med selvtekt?
Jeg trodde ikke det var et ord…
Man snakker jo om å redefinere ord og gi dem ny mening. Men makt er jo et herlig våpen som rettes nedenfra og oppover. Hvorfor skal makt som redefineres? For meg er det bakvendt.
Bjørneboe definerte jo makt som ‘adgang til å påføre andre smerte’ som er helt utrolig konsist og passer perfekt i nesten alle situasjoner ordet blir brukt. Makt knyttes også automatisk til verbet ta, som et instinkt, som jeg synes er herlig. Makt er et maskulint ord.
Men motsatt: «Vi gir makt, vi mottar makt…..» høres ganske feminint ut, og motsatsen til Bjørneboe blir jo da nærmest «adgang til å påføre andre glede», som setter hele ordet i vanry. Hva menes? Ok, debatten flytter grenser.
Og så, fra seg selv, til seg selv. Rolf?.. Ja, Gambetti…Ta det…Ok…Men fra spøk til revolver, selvreferanse ja, men i hvilken forstand er det makt? Makt over? Ordnihilisme eller substantielt? Det dreier seg vel om å abstrahere seg ut begreper, så dytte begrepene oppå seg selv igjen og bruke begrepene som et slags instrument, eller? Noe mer enn det?
Var siste setning nevnt, det med funk? Det var jo ikke akademisk nei.
Raskt og fritt.
Funker er ikke akademisk nei, men det ordet frydet det meg å finne, skjønner du. Det har med klangen i de to siste linjene å gjøre, bare f-er og s-er.
Makt er så mangt. Og ord er redskaper, og de endres mens de krysser grenser både her og der, og opp og ned. Det er temmelig akademisk da, å definere de sentrale begrepene slik at leseren skal kunne vite noe om hvilket univers forfatteren befinner seg i. Men lett er det jo ikke.
Så derfor er det herlig å skrive dikt. For selv om diktene blir gjenstand for analyse, ja så kan poeten alltids trekke seg litt tilbake, og henvise, med et smil, til det uutgrunnelig (?) med poesi.
Jeg har tygd på dette med «gitt makt» nokså lenge nå. Hva syns dere om «Det skal ikke være slik at brukerne må slåss for å være jevnbyrdige»?
Hvis jeg må slåss for å være det, er jeg det ikke. Det er som å slåss for verdighet.
Alternativ? Å være i min jevnbyrdighet/verdighet og konstatere/vise at den ikke blir sett?
Dette blir jo empowerment det, som vi har diskutert tidligere. Og hvor jeg til det kjedsommelige har messet om de to variantene, liksomvarianten – tilsynelatende gitt makt, og den som utfordrer og river litt, og som er frigjørende. Denne siste er livsfarlig, i sin ytterlighet.
En slags grunnleggende opplevelse av subjektivitet og suverenitet i eget liv er vel det beste grunnlaget for det du nevner Ingrid?
Begynner å skjønne at dette diktet er en slags essens for meg, fra mikro til makronivå
Det var derfor jeg likte «gitt makt». At det var noe som ble fri gitt …
«ei ny tid kommer sjøl om fjellan står» er det den, GU? Vi får drømme …
til Ingrid: ja til det siste alternativet
Ja, det er den vet du, den klinger nå fra mitt indre musikkanlegg, jeg kan velge mellom den nordnorske utgaven eller Marie Bergmanns….
Frigjøring ja…
Har fått de der sangene inn i med morsmelka!
Å ja, ja jeg er så gammel at de er en del av min ungdomstid ja. Litt snodig å tenke på, nostalgi, nostalgi..
Jeg erindrer.
Det er min makt, gitt av meg selv, til meg selv.
Godt sagt mormor, gjelder nok for meg også..
Du erindrer, derfor er du?
Ups, her åpnet det seg nye rom, assosiasjonene veller ut, om å skape en historie, identitet, gresk mytologi osv osv..