kronisk anspenthet (reprise)

KRONISK ANSPENTHET
Har du noen gang følt at du
måtte veie ordene dine på finstilt vekt,
og supertilpasse tonefallet ditt?
For at klangen av ordene dine ikke skulle
dytte noen over ende, slik at de ble liggende der,
og det ville vært din skyld, alt sammen?
Eller risikert at ordene vendte tilbake til deg selv
i forvrengt form, som en nådeløs boomerang?

Har du noen gang følt at
en bitteliten bevegelse,
en antydning til et steg,
en mikroskopisk håndrefleks,
en munn som forsiktig endret sin kurve,
et øye som varsomt forskjøv fokuset sitt,
kunne forårsake en splintret verden,
et innvendig kaos, i deg selv?

Har du noen gang ønsket
at dette var annerledes?
At ordene dine fikk flyte
ganske så fritt og improviserende?
Og kanskje ble møtt av andres ord
som matchet eller motsa dine,
på en tvers igjennom streit måte?
Eller at din kropps bevegelser,
små og store, fikk rom til å være seg selv,
uten risiko for et inferno i følelser,
og ingen utgang i sikte?

Ja, da vet du kan hende hva
kronisk anspenthet er.

Og da har du kanskje lengtet intenst etter
aleneliv med alenesnakk
i privatrommets frie bevegelsessfære.

Har du opplevd noe av dette
tror jeg du vet et og annet
om utrygghet.

©gamle ugle

Tidligere publisert 18.06.13

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i barndom, relasjoner. Bokmerk permalenken.

2 svar til kronisk anspenthet (reprise)

  1. Mormor sier:

    Kjent

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s