bekjennelse (reprise)

BEKJENNELSE
Hun erkjenner at hun er
en som ikke duger,
en som ikke når opp til standarden.
At hun er langsom og ineffektiv.

Hun har mest lyst til å
sette seg rett ned
og gråte.
Men det kan hun ikke.

Og det er ikke lov heller.
Da kommer aktivitetspolitiet og tar henne.
Det er ikke lov å være passiv-aktiv.
Det gjelder å følge
aktiv-aktiv-påleggene.

Men hun erkjenner sin store synd;
at hun ikke har mer endringskompetanse igjen.
Ja, hun hadde ganske mye av den sorten,
men nå er den oppbrukt.
Hun erkjenner at meningen forsvant
et sted på veien, og at hun rett og slett
er et helt annet sted nå.

Og det er hennes feil, siden hun begynte å
lytte nøye til seg selv, i stedet for
å lytte flittig, til dere der ute.
Til dere som vet, som eier fasiten,
den store opphøyde vedtatte
sannheten om det meste.
Om henne og hennes også.

Det er hennes feil at
hun er seg selv, at hun er
født og oppvokst,
som seg selv.

Helt og fullt hennes egen feil at
det ikke var tillatt å merke seg selv
som offer, den gangen for lenge siden.
At det var skammelig og kul umulig.
Og hennes feil at hun derfor mestret seg
nesten lukt inn i vellykkethetshimmelen.

Hennes feil at hun ikke forsto,
ikke til fulle gjennomskuet seg selv,
som barn, eller underveis i voksenliv.
At hun ikke var i stand til å ta ansvar for å
quickstoppe seg selv på akkurat riktig tidspunkt.

Hennes feil at hun ikke sto opp mot
press og stress i samfunnet.
At hun drev seg selv for langt.

Så hun er kommet til
erkjennelsen av at
ALT ER HENNES EGEN FEIL.

Ja, for det var vel det dere ville høre?

Så hva nå, spør dere kanskje.
Hun kan bare svare:
Sånn er det.
Hun bor i seg selv,
i den kroppen hun alltid har levd i.
That’s it.

Har dere tenkt å støte henne
ut i det ytterste mørke?
For dere skal vite; hun kan ikke repareres.
Det er umulig, for hun er
for viljesterk, for redd,
for krenket, for selvstyrt,
og for følsom.
For alt –

Så hva har dere tenkt
å gjøre?
La henne være i fred eller?

©gamle ugle

Tidligere publisert 03.12.12