nå er det nok!

Jeg leser en ytring skrevet av noen, ganske mange,
som vil ha fred, de har fått nok.
Og selv om jeg ikke selv hører til den aktuelle gruppen,
berøres jeg.
For engasjementet deres, fortvilelsen, når frem til meg.
Ordene deres treffer meg i mitt menneskelige, i min fortvilelse.

Så hører jeg det bli sagt:
Kunne de ikke vært mer saklig da?
Men nei, denne gangen ble det annerledes.
Og ja, jeg synes det var helt på sin plass.
Jeg, som regnes som særdeles saklig, takker dem for det.

For de viser oss andre sin fortvilelse, som jeg forbinder med avmakt,
som ikke er ukjent for meg, i mitt liv.

Men min reaksjon er bare min.
Derfor flytter jeg oppmerksomheten mot meg selv.
For jeg er av dem som ikke kan la være å lytte til
resonansen andres ord skaper i meg.
Nå klinger det av opplevd objektivisering, skyldpåføring,
manipulering og generalstandardisering.
Av å være tvunget i avmakt.
Og jeg merker en sterk trang til å si: Nå er det nok.

Jeg fornemmer fortvilelse, fordi jeg kan merke min egen fortvilelse.
Den igjen har røtter i min historie, og gir meg mine perspektiver.
For meg er utbrenthet og beslektede tilstander ikke entydige og enkle.
Og på bakgrunn av egen erfaring (ja tenk det!) tror jeg at
utmattethet kan ha mange slags årsaker og
ikke alltid lar seg fikse med rask tankemanipulasjon (tvert imot noen ganger).
Og jada, jeg tror at psyke og soma er forbundet på finurlige måter.

Men jeg søker flere svar på dette enn maktevidensens.
Og etterspør etisk lakmustest og verdivasking.

Og etterlyser du saklighet her,
kunne jeg forsvart meg med at dette er et dikt.
Men jeg gjør ikke det, for ytringer som dette
er uansett på sin plass.

Jeg sier, på vegne av meg selv:
Det er nok nå.
Hører dere, dere med makt?
Det er nok.

©gamle ugle

Advertisements