HJEMLØS
Tristheten hennes var hjemløs,
ingen ville ha den, ikke hun heller.
Den klynget seg til henne,
og hun kavet, ristet på kroppen,
ja gjorde alt hun kunne,
for å kvitte seg med den.
Men tristheten hennes hang ved henne,
som var den limt fast.
Redselen hennes var hjemløs,
ingen ville ha den, ikke hun heller.
Men den var i henne, i kroppen,
selv om hun gang på gang
skjøv den bort med tankene,
forviste den fra bevisstheten.
Redselen var allikevel der,
i den anspente kroppen hennes.
Sinne hennes var hjemløst,
ingen ville ha det, ikke hun heller.
Det kokte inni henne, og hun strevde
med å roe ned, helst få det til å
forsvinne for godt, så uønsket var det.
Men sinne hennes var alltid i henne,
godt gjemt, men stundom
synlig i forkledning.
©gamle ugle
gamle ugle 
Stakkars kropp.Å måtte romme uten utløp.
Klem 🙂
Ja. Finnes nok en del sånne kropper. Ikke rart folk blir slitne.
Kveldsklem –
Ikke godt å oppleve virkeligheten slik. Men her på bloggen din blir det du holder på tatt i mot, så da finnes det ett sted.:)
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Hei Bjørn. Tenker at deler av kulturen vår forholder seg sånn til disse såkalt negative følelsene. Og at det er viktig å skrive om det, snakke om det, men også uttrykke dette kroppslige. Dette siste er vanskelig, om kroppen er best på å holde inne.
Ønsker deg god helg –
Takk for at du setter ord på det ordløse.
Og takk for at du gir respons. God helg til deg –