HELHETSFORVALTERE
Helhetlig tenkning –
besnærende, ikke sant?
Men hvem sin helhet
er det snakk om?
Er det den enkeltes oppfattelse av
sammenheng og mening i eget liv?
Eller er det utvalgte helhetsforvaltere,
med varierende og tilfeldig kompetanse,
som skal definere helheten?
Og som samlet i maktgrupper
pådytter enkeltindivider
standardhelheter?
©gamle ugle
GJELDENDE HELHET
Din helhet er
ikke min helhet
Min helhet er
skjult for deg
og
din helhet er
skjult for meg
Du i din helhet
jeg i min helhet
Vi kan bare glimtvis
skimte konturene av
hverandres helheter
For meg er det
min helhet som gjelder
Skal du hjelpe meg
må du akseptere det
©gamle ugle
gamle ugle 
Akseptert 🙂
Klem 🙂
Bra.
Onsdagsklem –
Interessant om helhet! Spesielt nå som jeg leser om teorier som går ut fra en holistisk tenkning, som har betydning for både hvordan en ser individet og mennesker i fellesskap. For det er som du skriver; hvem sin helhet er det snakk om…
Som begreper flest kan dette misbrukes og det kan gå inflasjon i det også. Jeg tror tanken om å tenke helhetlig i utgangpunktet er et forsøk på å se ting i sammenheng, noe som jeg tror er bra og nødvendig.
Og noen ganger, i store og viktige spørsmål, som f.eks. klimautfordringene, så hadde vi kanskje trengs en slags overgripende helhet.
Mennesket i sin private verden, med sine utfordringer, tror jeg trenger å få skape sin egen mening og helhet, ift fortid – nåtid – framtid. Uten for trange helhetsrom.
Det er tankevekkende det du skriver! I forbindelse med studinene leste jeg en interessant bok hvor det tas opp dette med å dekonstruere begreper, altså bygge ned eller ta fra hverandre, for deretter å rekonstruere dem. Rett og slett med kritisk refleksjon gå i motstand og stille spørsmål ved gjeldende praksis, og dermed skape nye tanker og alternative løsninger. For eksempel noterte jeg meg at «språket er ikke nøytralt og uskyldig, det er bærer av diskursive regimer som konstruerer verdier, holdninger, kunnskaper og erfaringer.» Derfor er jeg enig med deg i at et helhetlig utgangspunkt er å se ting i sammenheng, og da må en forstyrre begrepene. Håper it made sense, og jeg ikke er helt ute på viddene 🙂
Jeg tror ikke du er på viddene og jeg følger deg. Synes det er interessant at du kobler mine enkle dikt til vitenskapsteoretiske retninger. Som jeg også er kjent med, men som ikke var i mine tanker verken da jeg skrev diktet eller kommentaren til deg.
Ut fra det kan jeg si at jeg igjen har fått bekreftet min grunnleggende konstruktivistiske legning.
I vitenskapsteorien er blant annet Derrida en av navnene som knyttes til dekonstruktivismen. Har ikke befattet meg så mye med det, men husker vi var innom det på doktorgradskurset i vitenskapsteori.
Takk for stimulerende kommentar.
Litt sen tilbakemelding, men håper det er i orden.
Du nevner Derrida, og jeg fikk lyst til å lese mer om ham fordi hans tenkning er sentral i forbindelse med pedagogisk dokumentasjon i det at han hevder at språket ikke reflekterer en virkelighet som finnes, men konstruerer virkeligheter. Dermed kan all dokumentasjon leses og dekonstrueres fra ulike perspektiver. Og da er jeg tilbake til dette med helheten 🙂
I vitenskapsteorien kalles dette så vidt jeg husker «den språklige vendingen».
Etter mitt syn går det ikke an å løsrive (pedagogisk) observasjon og dokumentasjon fra redskapene som anvendes, heller ikke språket. Og språk og tanke, det henger vel sammen, gjør det ikke?
Ja, det står så i boken min; «den språklige vendingen». Jeg er enig med deg i at det du nevner ikke kan løsrives, ikke slik at de stykkes opp i enheter og forblir det. Men enkelte begreper og praksiser kan rives løs, studeres, tenkes over og settes sammen igjen – på den måten tenker jeg at helheten bevares, men man har kanskje lært noe om begrepenes makt og om en selv, hvordan man tenker? Det er interessant, for som du sier henger språk og tanke sammen 🙂
Ja, når man dokumenterer eller bedriver en eller annen form for utviklings- eller forskningsarbeidet gjelder det å granske premissene. En form for metodekritikk dette, evnen til å kritisk undersøke og reflektere over virksomheten. Og å erkjenne at det er konstruksjoner en driver med, ut fra denne tenkningen.
Noen kobler dette til hermeneutikken og / eller fenomenologi, som et grunnlag. Berører noe dypt filosofisk dette, ift til hva kunnskap er og hvordan vi skaffer oss den.
Jeg liker så godt dette asiatiske sitatet: Det finnes ingen sannhet – bare perspektiver …
Ja, det kaller jeg visdom. Har en annen variant av dette, fra en vitenskapsteoribok, legger lenken her:
Dandert som dikt 🙂
Ja, det står for min regning. Selv fagtekster har poetisk potensiale.
Synes det var fint! Ja, visdom og skjønnhet er poesi uansett form
De gamle grekerne visste at dette hang i hop.
Vi er noen «unge» moderne nordmenn og da 😉
Hvor ung og moderne jeg selv er, det er jeg usikker på. Og nå snakker jeg ikke om deg.
Å forankre seg litt i tidligere tiders tenkning derimot, synes jeg ikke er så dumt.
Jeg assosierer til begreper som tverrfaglige møter og biopsykososiale forklaringsmodeller. Aldri har jeg opplevd, verken i mitt yrkesaktive liv eller som pasient/pårørende, at dette har ført til noe annet enn unødig komplisering av situasjonen med innblanding av irrelevante faktorer (og mennesker) med påfølgende forsinkelse av prosessen og stor fare for å gå seg vill og følge feil spor. Det blir som med byråkratiet, det er ikke til for brukeren med for å sysselsette systemet. (Og det var dagens lille utblåsning..)
Utblåsning er bra, tenker jeg, både for den som blåser og oss andre.
Biopsykososial er et begrep som jeg vil si fungerer som litt for store sko. Mitt inntrykk er derfor at det ofte i praksis omformes til et forenklet: «bare du tenker rett blir alt bra.» Mao forholder deg på den måten som makta; med penger og såkalt evidens i hånda, ønsker og tror er rett.
Redelig praksis ut fra et sånt omfattende begrep krever mennesker med vidsyn, integritet og ydmykhet, mener jeg.
Og samfunnskritikk, det skulle vel være en opplagt ut fra den sosiale delen av dette? Det er mye vi som fellesskap kan gjøre for at stress som gjør oss syke reduseres, at folk får økonomi til å klare det daglige osv osv.
For meg handler det om grunnleggende verdier. Synes det er mye mistillit ute og går nå. Ikke akkurat helsebringende. Og når dette samles i systemer for hjelp, så blir det enkeltmennesker som får ta omkostningene.
Litt utblåsing fra meg. Som i og for seg tror på helhet, men ikke i quickfix, overforenklet og standardisert versjon.
Jeg likte så godt den siste setningen om «for meg er det min helhet som gjelder. Hvis du skal hjelpe meg må du akseptere det». Men hvordan skal et helsevesen begripe noe av din og min helhet, og hvordan skal vi mennesker oppfatte hverandres helhet når vi bare glimtvis kan skimte konturene av den hos hverandre? Da blir det å akseptere det lille vi oppfatter hos den andre? For øvrig slutter jeg meg til Qvinde-hast over her, og dette med holistisk tenkning minner meg om å overkjøre enkeltindivider med «pakkeløsninger». Ha en vakker dag! Kjersti
Hei Kjersti, hyggelig at du stikker innom. Så fint at du likte den siste setningen min, den vurderte jeg faktisk å stryke, men lot det stå til.
Holistisk tenkning kan fort føre til maktovergrep, tenker jeg, når stadig mer av enkeltmenneskers livsrom skal reguleres.
Helsevesenet har sterkt økonomifokus for tiden, noe jeg tror fører på avveie ift at det faktisk er mennesker i ulike situasjoner, med sine helheter som møter dette vesenet. Heldigvis finnes det fremdeles helsearbeidere som forstår dette. Dessverre lever de et vanskelig liv i vårt markedsliberalistisk styrte system.
Nydelig torsdag til deg –
Det første jeg tenkte, var at helhet må jo bety noe som favner alt. Det vil si både din og min opplevelse/virkelighet som et hele. Så tenkte jeg at det du snakker om handler om noe som i hele deg, eller hele meg. Og da snakker vi om forskjellige virkeligheter.
At du skal kunne se hele meg, tror jeg er umulig. Likevel kan du se en del. Det kommer an på hva jeg er i stand til å vise eller våger å vise, hva jeg forkler og hva jeg lar være nakent og sårbart. Og som ved så mye er det du ser også koblet til hvordan du tolker det. Så jeg tenker at om du vil se min helhet/virkelighet, så må jeg kunne formidle den til deg, mens du må være villig til å akseptere det jeg formidler uten å tolke for mye. Og det å ikke tolke er vanskelig. For en bærer sine egne erfaringer som et filter foran seg, som fargelegger det en ser eller får høre.
Når det gjelder i en terapautisk sammenheng, så tenker jeg at mennesket i blant forventes å tilpasse seg terapien, slik en arbeider tilpasser seg kravene til en arbeidsplass, bare at i terapien blir ikke en kopp produktet, men «det friske mennesket». Om det er nødvendig å gjøre det på denne måten har jeg ikke noe entydig svar på, det kommer litt an på hvor en har fokus. På behandleren eller den som behandles, og hva som skal behandles. Men siden vi alle er forskjellige, vil det for noen ganske sikkert være en fordel å få ta en del av ansvaret for hvilken vei en skal gå, og ikke kun bli underlagt ferdigsnekrede opplegg og målsetninger.
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Hei Bjørn, og først, takk for fin velkjent musikk. To the point, Pink Floyd.
Når det gjelder å se hverandres virkelighet uten å tolke, så tror ikke jeg det går an. Mennesker er subjekter i verden, og tar inn alt «som seg».
Men det går an å være klar over dette. Og det er mulig å formidle til andre hvordan man tolker det vedkommende sier eller gjør, og så få korrigert fortolkningen. I grunnen tror jeg det handler om avgrensning, og erkjennelsen av at vi er subjekter. Også hjelpere er det.
Jeg er opptatt av avmakt. Når folk trenger hjelp er de ofte sårbare. Da er ikke det å bli satt i avmakt og måtte tilpasse seg hjelpen uansett, det som trengs. Noen trenger også hjelp nettopp fordi de har opplevd mye avmakt og har levd et liv i tilpasning til andres krav og helhetsforståelser. Utsatt for makt i grupper og systemer kan dette bli gjentagelse av gammel avmaktsmønstre.
Jeg tror ikke på mennesker som maskiner som skal fikses psykisk. Andre kan oppfatte dette annerledes, men jeg mener vi må ha romslige systemer som sørger for at folk kan si nei uten å bli sendt ut i det ytterste mørke.
Nydelig torsdag til deg –
Jeg er så enig med deg i det du skriver. Det blir jo faktisk feil når det er de som er sårbare skal tilpasses en ferdig definert forklaringsmodell (når de behøver hjelp). Det burde jo være motsatt. At hjelpa tilpasses den trengende. Og hvorfor alle disse standariserte forklaringsmodellene? Passer du ikke skal du jaggu tilpasses likevel. Så brutalt …
Som en skrev i en kommentar jeg leste for lenge siden; det handler nok mer om samfunnets behov for effektivitet og bærekraftighet enn om enkeltmenneskers behov. Tellbarhet og juridisk holdbarhet styrer også virksomhetenes innhold. Også hjelpervesenet. På bekostning av noe som jeg tror er det vesentligste.
Dessverre 😥
Jeg sukker i takt med deg….