Askeladdinas eventyrlige gode hjelpere

Hva skal jeg gjøre med livssmerten som sitter i kroppen min, sa Askeladdina. Og så la hun i vei ut i den ukjente hjelperverden.

Først møtte hun noen hjelpere som slett ikke hjalp henne. Gjør ditt, gjør datt, messet de der de satt innelukket i sin standardhjelpverden. Askeladdinas kropp ble strammere og strammere, ettersom den urgamle gjøre-andre-til-lags-krampa tok henne.

Hun kjente hvordan børa ble tyngre i møte med disse hjelperne, men som den positive sjel hun var og er, ga hun ikke opp. Nei, hun vandret videre i den utvidede hjelperverden, i håp om å finne hjelpere av det rette slaget. For som det synges om i øst og vest, det gjelder å ikke gi opp håpet.

Og sannelig, snart møtte hun er gammel kall, han sto og støttet seg på stokken sin. Var nok minst hundre år han.

God dag, god dag, sa Askeladdina.
Hva sier du, svarte kallen som var tunghørt som få.
Så prøvde hun å gjøre seg forstått med små og store bevegelser, og da gikk det bra må vite. For kallen var av dem som lytter med hele kroppen.

Livssmerte som tynger, nikket han gjenkjennende. Det var nok ikke første gangen kallen støtte på det fenomenet.
Jeg kan hjelpe deg av med noen av lagene, legg dem fra deg her du, sa han og pekte med stokken mot en stubbe. Så hjelper jeg deg å finne ut hvor de stammer fra, slik at du kan plassere dem der de hører hjemme, ropte han.
For tunghørte kan til tider være ganske høyrøstede. Og sant og si kjentes det godt at det ljomet litt, syntes Askeladdina.

Som sagt så gjort. Det gikk trått til å begynne med, for kroppen var vant til å stramme og holde fast, og nå vred den seg i smerte. Og Askeladdina var temmelig redd.                             Men kallen hoiet og heiet så lenge det trengtes, og til slutt lå det en hel dynge ved stubben.

En anselige del av livssmerten hennes fikk sin rettmessige plass i den fjerneste fortiden. Kallen forsto seg godt på det som har vært, og på sammenhengen mellom dengang og nå. Og til slutt forsto Askeladdina og ikke minst kroppen det også.

Så takket hun han inderlig og gikk videre med litt mindre kroppsbør. Hun merket at hun beveget seg lettere. Men, hun var fremdeles baktung nok, det var ikke det.

Og hun strevde seg oppover og nedover, om og om igjen. Langt om lenge møtte hun ei kjerring, hun satt i vannkanten.
God dag, sa Askeladdina.
God dag igjen, svarte kjerringa. Hun var ikke så gammel, men kjerringaktig var hun.
Og det lyste klokskap av henne, Askeladdina håpet skinnet ikke bedro.

Kjerringa spurte: Hva bringer deg hit til havets rand?
Jo, sa Askeladdina, jeg er ute og leter i den storstore hjelperverden. Jeg bærer på livssmerte og trenger hjelp. Kroppen er utslitt, ja resten av meg også, av denne børa.

Jeg kan ta imot noen lag jeg, sa kjerringa, og rakte fram de lange kjerringarmene sine.         Takk og takk skal du ha, sa Askeladdina. Og hun gikk straks i gang med å lesse av seg noen tjukke lag. Det var besværlig, for de satt temmelig fast.

Så sa kjerringa: Sett deg ned her i vannkanten, så ser vi nøye på det du har lagt fra deg. Passerer det klimakontrollen kan du hive det på havet. For det som havner der går i oppløsning og blir til noe annet, om et par hundre år eller så.

Og sånn ble det. Askeladdina kastet mesteparten på havet, og kjerringa hjalp til. Det var smerten fra den nestfjerneste fortiden, merket hun. Kroppen hylte mens det sto på som verst. Å ja, det der ville nok gå i oppløsning og forvandles av naturen, i sitt eget tempo, det skjønte Askeladdina også.                                                                                                               Så takket hun hjerteligst, vinket farvel til kjerringa og ga seg i vei igjen.

Lettere var børa hennes blitt, men enda for tung for en på hennes størrelse.
Hun kunne merke at kroppen hennes lengtet etter et livssmertelettere liv.

Men hun gikk og gikk. Langt om lenge kom hun til et sted hun aldri hadde vært før.
Det sto et grått lite hus der, og hun steg rett inn, for døra var åpen. Huset var tomt, og sto bare og ventet på henne.

Hun slo seg ned og lot dagene komme og gå. Kom helt utav tellinga med tida og sånt, og kanskje var det like greit. Lufta var frisk og god, og langsomheten rådet.

Og det rare var at umerkelig, ikke fra dag til dag, eller uke til uke, men fra måned til måned, og år til år, så var det som om kroppen ble livslettere.

Hjelperverden rommer jammen mye forskjellig. Måtte alle finne sine gode hjelperne, ønsket Askeladdina.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i prosa. Bokmerk permalenken.

8 svar til Askeladdinas eventyrlige gode hjelpere

  1. Birthe sier:

    Fin historie! Den passet bra på akkurat denne dagen 🙂

    • gamle ugle sier:

      Takk skal du ha. Glad for at du likte den og ser relevansen.
      Jeg oppdager selv nå at den passer bedre på 8. mars enn jeg egentlig var klar over i forkant. Noe som igjen sender meg videre til nye tema.
      Ønsker deg en flott kvinnedag –

  2. Dette var overraskende fra din kant, gamle ugle. Ikke i innhold, men i form og mengde ord. Og veien Askeladdinas måtte gå er til å kjenne igjen. Også bildet av det lille huset gir gjenkjenning.

    Ha en fin 8.mars.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      For å si det sånn, det startet som et dikt dette, men utvidet seg selv til et lite eventyr. Så noen bevisst overskridelse var det ikke fra min side, apropos det du skriver om på bloggen din.
      I ettertid kan jeg kanskje si at noe i meg tok seg til rette og fant en annen form.

      Fin dag til deg også –

  3. Mormor sier:

    Jeg likte eventyret ditt. Det fant gjenklang .
    Morsomt med en annen ugle også «Eventyrugla» er et hyggelig bekjentskap.
    Klem 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s