LÅSEMEKANISMEN
Hun har en mekanisme
en lås
som beskytter henne
Den smekker igjen
når noe truer
Før merket hun ikke låsen
Forsto ikke at den var der
hun var så vant til den
For det meste var den kanskje
igjensmekket?
Nå merker hun den
Ikke alltid
men stadig oftere
Hun kan kjenne hvordan kroppen
(for den finnes i kroppen)
liksom strammer til
Det blir som en vond knute i henne
det gjenlåste
Og hun vil løse og låse opp
Det er ikke lett
Hun prøver
Men kroppen er sin egen
Den er selvstyrt og
lar seg ikke lure
Så lenge beskyttelse trengs
smekker kroppslåsen igjen
For pålitelig er den kroppen
Hun sier takk
til kroppen
for lang og tro låsetjeneste
Og merker at kroppen
er sliten
Den trenger hvile og
hun vet at mindre permanent låsing
er bedre for kroppen
for henne
Men kroppens livslange
smekk-igjen-mekanisme
lar seg ikke så lett endre
Så hun forsøker å
leve med låsemekanismen
Håper på litt mindre
litt sjeldnere bruk av den
Slik at kroppen slipper streve
så mye
Hun lytter nøye til kroppen
det tar tid
For det er mye som truer kroppen
det tar krefter
Og en krevende verden
finnes fremdeles der ute
©gamle ugle
gamle ugle 
Mennesket lytter til andre,
sjelden til seg selv.
Det komme kun med alder
og ikke ved store skjelv.
Kroppen husker det meste
oftest det som er trangt.
Da smekker låsen i.
Noen ganger går den i vrangt.
låsen er gammel
som livet selv
så lenge den virket som smurt
nesten umerkelig
var alt vel
så ble den tung og trang
og usmurt og vrang
og da –
Var det låst –
men ikke for evig alltid.
Fader tid hjelper til
om kroppen vil..
tid og atter tid må til
kanskje resten av livet
kommer an på tid for hvil
og mindre stress og styr
Tid for hvil?
Kan bli litt knapt.
Stress og styr?
Det kommer kjapt.
stress og styr
alt for kjapt spør du meg
tid til hvil
alt for lite sier jeg deg
Hva gjør man da med slike saker?
Setter seg på Gamle Aker?
Eller retter smed for baker?
Vekk med bort
og bort med vekk.
Stress og styr med i en sekk.
Snør igjen og gå til havnen.
Kast sekken ut
og ta ro i favnen.
venter og tåler
og tåler og venter
og venter og tåler
igjen og igjen
og igjen….
Og enda litt lenger.
Sukk …
og sukk og sukk igjen…
Jeg tenker at det å skrive dette er som en nøkkel. At den låser opp en lås. Jeg tenker også at det kanskje ikke finnes bare én lås, men mange, men at den ene nøkkelen likevel er viktig.
Jeg skrev noe lignende for en del år siden. Legger det ut på min egen side, så jeg ikke okkuperer din.:)
Ha en fin dag.
Bjørn
Det kan nok finnes mange typer låser og mekanismer. Og nøkkel er en fin metafor.
Leser gjerne teksten din rundt dette temaet.
Dette diktet kan sikkert lese på flere måter. Jeg tenkte mest på en mekanisme som automatisk smekker igjen. Mao at det er en eller annen form for programmering som får den til å reagere. Et grunnleggende mønster, i kroppen.
Fortsatt fin tirsdag –