NÆRHETSBESVÆR
Når noen kom
for nær
lukket det seg i henne
og hun stivnet
For nær andre
måtte hun
skape avstand
til seg selv
Når noen holdt seg
på passe avstand fra henne
åpnet hun opp
tok den andre inn
og ga
det hun evnet
For på avstand
så og hørte hun den andre
Merket ikke og
lot seg ikke forstyrre
av seg selv
Det kjentes trygt
Som om hun
nærmet seg andre
ved å skape avstand
til seg selv
©gamle ugle
gamle ugle 
Det lyder kjent.
Klem 🙂
Er i grunnen ikke overrasket over det. Takk for bekreftelse.
Torsdagsklem –
Intimsfæren min er også relativt svær, selv om det kanskje ikke er helt det du snakker om nå.:)
Jeg har snakket med mennesker før som blir redde om noen kommer for nær. I begynnelsen går det greit, et møte eller to, men etter hvert som en blir litt kjent oppstår det problemer. Forventningene en tillegger andre å ha til seg selv kicker for eksempel inn.
Det er skummelt å slippe noen innpå seg, på mange felt. Ett nevnte jeg. Andre kan være redselen for å miste noen igjen. Redsel for å føle seg avslørt. For å gjøre noe feil. Redsel for å bli avvist ganske snart. Redsel for å bli krevd for noe, måtte yte. Men samlet handler det kanskje aller mest om å kjenne på sine egne følelser. Møte seg selv, bli konfrontert med seg selv. Stå i seg selv. Så en velger å holde folk på avstand. Det er tryggest.
Hvorfor det blir slik for noen er nok individuelt, men det handler nok mye om en forhistorie. For noen inneholder historien overgrep eller svik i en eller annen form. Enkelte er jo også mer sårbare i utgangspunktet enn andre. Og en lærer seg strategier for å verne seg selv.
Og så har en dem som ikke får lov til å slippe inn. Som for eksempel denne:
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Forhistorier kan være så forskjellige, og variasjonene derfor mange.
Jeg tror som deg at det kan handle om redsel for å føle egne følelser. Og noen ganger sitter dette rett og slett i kroppen. Og kan være vanskelig å registrere der og da.
Jeg tenker vel på det som avgrensning og tillot meg å utforske det i diktet. Jeg strøk noe til slutt, fordi jeg ville ha det litt åpent.
For hva er egentlig nærhet i psykisk forstand, til et annet menneske? Og hvordan reguleres disse grensene?
Sånt som dette opptar meg.
Ønsker deg en fin januartorsdagskveld –
Det du beskriver, er så godt forklart at jeg ikke kan si noe annet enn takk – veldig godt fanget!
Takk skal du ha Maria, det gjorde godt.
Er ikke alltid jeg er sikkert på om jeg er tydelig nok. Samtidig vil jeg ikke være for tydelig heller, jeg vil jo gjerne at lesere kan finne sitt i diktene. Så litt mangetydighet er bra, men på den rette måten og i passe dose.
Ønsker deg en fin januarkveld –
Nydelig og godt forklart. Jeg er også opptatt av dette temaet, i mitt tilfelle er jeg sånn at jeg ikke kan få det nært nok innimellom, og da skremmer jeg nettopp folk som har de tankene du uttrykker. Jeg er utadvendt og så direkte at jeg tror noen ganger det vekker folks ubehag. Jeg lærer stadig mer å føle meg fram, kjenne på andres grenser, lytte, ikke bli påtrengende eller invaderende. Livskunst.
Litt trist at menneskelig samspill kan være så komplisert, at ikke nærhet og avstand regulerer seg selv.
Jeg tror det skapes mønstre når vi er små, ut fra hvem vi er og hvem de nære voksne er. Og omstendigheter i livene våre. Så vi er nok litt prisgitt starten når det gjelder dette.
Ikke dermed sagt at dette ikke er under utvikling videre i livet, for det tror jeg det er. Mennesker vi møter kan gi oss nye erfaringer som fører til endringer.
Men den tidlige reguleringen er grunnleggende. Veien til å avgrense seg selv fra andre, tenker jeg på dette som.