gymkroppen

GYMKROPPEN
Gymkroppen beveget seg
motvillig opp trappene
til gymsalen
Den måtte
Nubbsjans å slippe unna

Gymkroppen satt
i garderoben
og ville bare vekk
Hver minste skiftebevegelse
utsatte den for smerten i
gymgarderobens vonde luft

Gymkroppen gikk inn
i gymsalen
Den var utilpass og
ville helst vært usynlig
Men gymsalen manglet
gode gjemmesteder
Og kroppen ble altfor merkbar
for seg selv

Gymkroppen løp nølende
mot høydehoppstativet
Tok ørlite sats og
rev stanga som
traff de bare beina
som harde slag

Gymkroppen ventet på tur
foran bukken
Gang på gang tverrstoppet den
rett før hoppet
Gymkroppen kunne ikke annet
Den ville bort

Gymkroppen skulle gjøre
armhevinger
Den faket
For den forsto aldri
hvordan en armheving blir til

Gymkroppen ble jaget opp
i ribbevegggen
Den klatret et stykke
før den stanset
Hit og ikke høyere
sa gymkroppen
Full stopp

Gymkroppen befant seg
i garderoben og i juksedusjen
Helvetes sted
ville gymkroppen kanskje sagt
om den hadde kunnet snakke
og banne

Gymkroppen fløy
nedover trappene med
halvvått håndkle og sure sokker
i gymposen
Den lettet nesten –

For kroppen ønsket seg
så inderlig bort
fra gymmen

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i barndom, kroppen. Bokmerk permalenken.

13 svar til gymkroppen

  1. Mormor sier:

    Kjent.

    Klem 🙂

  2. Bente sier:

    Veldig kjent.

    Ha fin helg.
    Varm klem

  3. Ingrid sier:

    Oboy så kjent! Men det er kanskje ikke så mange andre som har gymmet i knelange mamelukker og tunika? (nonneskole) men å alltid bli valgt sist når det skulle være lagspill- og syns det er OK? Lurer på om dagens gymlærere vet mer om kropper som ikke kan? Og har vett til å møte kroppen der den er?

    Mange spørsmålstegn på en fredag … god helg!

    • gamle ugle sier:

      Mamelukker og tunika kjenner jeg til, men ikke som gymklær. Det var egensydd ballongbukse og etter hvert en badedraktlignende gymdrakt som gjaldt. Og også selvsydd gympose.
      Når det gjelder lagspill så har jeg skrevet et dikt om det tidligere. Her er lenken:
      https://diktugla.wordpress.com/2012/06/09/lagspill/

      Er ikke helt trygg for at dagens gymlærere er bedre på å møte dette, enn fortidens mer militært pregede utgaver var.

      Når jeg skriver dikt om dette så handler det ikke bare om gym, men snarere om den avmakten man var satt i som barn. Når jeg går inn i disse situasjonene i dag, tenker jeg jo umiddelbart at jeg burde skulket eller protestert på andre måter. Det er mye i disse situasjonene som forteller om krav, konkurranse og sosialt press. Og som for meg gjelder utover akkurat gymmen.

      Og så er det dette med kroppen da, i verden, enten det er skolens gymtimer eller voksenlivets utfordringer. Tenker jeg.

      God helg til deg –

  4. qvinde-hast sier:

    Dette satte følelsene i sving, fyttirakkern for et overgrep og mangel på respekt! Og nei, jeg tror dessverre ikke det har blitt noe bedre i dag, verken i gymmen, på skolen for øvrig eller på mange andre sosiale arenaer 😦

    • qvinde-hast sier:

      Og forresten, god helg 🙂

      • gamle ugle sier:

        Først – god helg til deg også.

        Dernest, takk for at du formidler at du reagerte følelsesmessig. Vet ikke om det er til å forstå, men når man har opplevd sånt som dette, ja så trenger man at det gjentas at dette var overgrep og mangel på respekt. Kroppen trenger stadige bekreftelser på at det ikke er noe feil med den, eller at dette er noe å skamme seg over. Selv om man vet det tankemessig, ja så sitter det dypt.

        Nei, jeg tror heller ikke på bedring når det gjelder dette. På en måte virker det som min barndoms regimer kommer tilbake, med små variasjoner. Og jeg grøsser på vegne av mange barn som opplever dette nå for tida –

  5. Det er nok mange som bærer gymmen med seg som et dårlig minne. For meg er det en blanding, siden jeg var en kvikk, liten faen og relativt god på kroppsbeherskelse. Dessverre var jeg ikke like god til å beherske mine omgivelser, slik barn som opplever vanskelige oppvekstvilkår i dysfunksjonelle familier med overgrepsproblematikk gjerne ikke er. Det indre kaoset blir for stort. Det var også slik at jeg flyttet tre ganger til forskjellige kanter av landet og derfor gikk på flere skoler, så utfordringene vekslet fra sted til sted.

    For tiden arbeider jeg mot en utstilling som består av fem tablåer, fem forskjellige historier, hvor jeg ved hjelp av maleri, tekst og skulptur skildrer det å møte veggen. Hver av historiene med forskjellig grunn og med forskjellige konsekvenser. Én av historiene handler nettopp om dette med skoletiden. Og jeg har har valgt å la akkurat denne historien bli formidlet gjennom en mobbers tilbakeblikk, ikke av den som møter veggen. Den heter «Hvite ansikt», og her er et lite utdrag:

    «Og skoleveien. Du husker skoleveien. Forventningene og det forutsigbare. Vissheten, men også håpene, drømmene, lengslene og fantasiene. Du husker redselen når vi trykte deg opp mot veggen eller ned mot gulvet, kledde av deg og kastet deg naken i den kalde dusjen, pekte og lo av deg, som om du var uten tilhørighet og verdi – en mutant. Og du husker svien når våte håndklær traff huden.

    Men aller best husker du skammen. Og at det ikke fantes noe sted å rømme til, aldri, annet enn inn i deg selv. At ingen voksne så deg som annet enn en plage, alltid i sentrum av urolighetene, alltid årsaken, og du husker du ønsket å dø. Du husker kvelertakene, svimmelheten rett før du besvimte og falt og overbevisningen at om nå, nå dør du, endelig, men også redselen for hva døden er, og vissheten om at du havnet i Helvete. Du husker den totale forvirringen når du våknet, når du kom tilbake, kaoset, det skremmende øyeblikket før du forsto hvor du var, hva som hadde skjedd, hvorfor du lå slik. Du husker de hvite ansiktene våre over deg mot den blå himmelen, hvordan vi snudde ryggen til deg og gikk bort, latteren, forakten. Du husker at ingen hjalp deg opp. Og du husker du forsto hvorfor.»

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Tenkte nok at dette var gjenkjennelig for flere, med sine variasjoner.

      Du tar et utfordrende perspektiv i historien din. Det gjør vondt å lese den, og jeg kjenner at jeg blir ordfattig. Og for egen del tenker at du har formidlet noe viktig gjennom å ta det pespektivet.
      Takk for at du deler her i kommentarfeltet.

      • Takk for det, gamle ugle. Jeg har valgt å la akkurat denne historien være kjønnsnøytral. For jeg vet at mange har lignende opplevelser, både gutter og jenter. Og jeg tenker at det kjønnsnøytrale tar bort litt av muligheten til distanse.

        Ha en fortsatt fin søndag.:)

        Bjørn

        • gamle ugle sier:

          Hei, tenkte ikke på dette med kjønn da jeg leste utsnittet ditt. Det var mer stemningen som tok meg, det ubarmhjertige i den.
          Når det gjelder jente og guttemobbing så kan den være litt ulik. Kanskje kommer det et dikt om den usynlige usynliggjøring.

          God søndag til deg –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s