barnets beskyttelse

BARNETS BESKYTTELSE
hun skulle
skjøvet dem vekk
eller brølt et rungende nei
når de kom for nær
i stedet trakk hun seg
tilbake i seg selv

for hun kunne ikke rope til dem
ikke være sint
ikke protestere
da kunne de bli så lei seg
eller veldig redd
i ansiktene deres så hun det

og de kunne få henne til å skamme seg
føle at alt var feil
hun var feil

eller de kunne avvise henne
gå sin vei
la henne være helt alene
eller dømme henne til
evig fortapelse

men hun kunne ikke
skyve dem vekk
for hun trengte dem
derfor trakk hun seg
tilbake i seg selv

hun kunne ikke vise dem
hva hun følte
hva hun tenkte
for da kom de
trampende inn
i livet hennes
de inntok henne

og hun forsvant inn i gapene deres
som Rødhette i ulvens
bort med seg

så hun måtte trekke seg
tilbake i seg selv
hun måtte
kunne ikke risikere avvisning
eller utslettelse av seg selv
måtte gjemme seg hun
det var for farlig der ute
for henne

for de tålte ikke hele henne

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i barndom, makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

10 svar til barnets beskyttelse

  1. Hilsen med gjenkjennelse. Jeg nærmer meg også «de tålte ikke hele henne» fra min synsvinkel, og tankene sklir fra hverandre som rumpetroll. Takk for en fin beskrivelse.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din kommentar.
      Dette diktet har ligget i arkivet lenge. Egentlig trodde jeg vel at det var litt gått ut på dato. Men, sånn er det jo ikke, forstår jeg. Kroppen bærer på disse dype mønstrene, og det er åpenbare og tydelige spor etter dem over et halvt hundreår senere, for å si det sånn.
      Og jeg vet at det finnes barn som dette i dag også.

      «De tålte ikke hele henne», dette gjelder på et dypt nivå, et helkroppslig sansemessig nivå. Og fortsettelsen kan bli – hun lærte å ikke tåle seg selv. Men hun kunne ikke tilintetgjøre seg selv, men måtte gå i eksil. Å forlate seg selv, dvs kroppen, om du forstår?

      «Tankene sklir fra hverandre som rumpetroll», et godt bilde som gir gjenklang. Å gripe disse dyptgående smertefulle følelser og tanker, det er en langsom prosess, opplever jeg. Selvbeskyttelsen lever.

  2. Hei.

    Jeg kjenner meg mye igjen i dette. Som barndomsopplevelse. I hvert fall den delen som omhandler å ikke kunne være hele seg. Men det å ikke vise meg er ikke noe jeg selv valgte, det var noe jeg ikke slapp unna. Og det handlet ikke om at det fantes noen som ikke tålte hele meg. Det er ikke noe som tilsier at jeg ikke skulle tåles. Så det handlet egentlig ikke om meg i det hele tatt. Det var overgriperen som var utålelig. Det var der problemet lå. Slik kan jeg se det nå. Men i ungdomstiden og helt opp til godt voksen, trodde jeg at det var noe feil ved meg. Noe uelskelig. Og når en tror det, så er det lett å projisere og tro at alle andre også har en slik opplevelse.

    I dag, når jeg har kommet lenger ut i livet, er jeg ikke lenger så opptatt av at alle skal tåle hele meg. Jeg er ikke fullt så avhengig av andre lenger. Og aller minst de som fantes i min barndom. Jeg tror heller ikke så mye på at det er mulig å «bli tålt» på alle punkt. Tåle hele meg. Jeg var på et slikt sted i meg selv en gang, men er det ikke lenger. Alt er ikke mitt ansvar, på den måten at det å bli avvist alltid skyldes noe ved meg. Jeg tolker heller ikke alle kritiske reaksjoner på meg selv som at jeg ikke blir tålt. Jeg har blitt flinkere på å skille mellom sak og person. Det handler mye om å forsøke å se meg selv litt utenfra, og tilpasse meg, tror jeg. Selvfølgelig uten å forsvinne helt i samme åndedrag, men likevel tilpasse. Lytte, se, være i et samspill. Være empatisk og tolerant, så langt jeg klarer. Samtidig som at ingen trenger å tåle eller like hele meg og alt jeg tenker og gjør hele tiden. Det er nok å bli akseptert. På godt og vondt. Og det føler jeg at jeg blir av de som betyr noe for meg. Noe jeg tror skyldes at jeg etter hvert har begynt å tåle meg selv litt.

    Jeg leste en annen blogg her en dag, som også omhandlet dette med ekstrem sårbarhet og å være avhengig. Kanskje du kjenner til den:

    http://jegeralltidhjemme.blogspot.no/

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Takk for din kommentar Bjørn. Jeg tror det finnes mange varianter av dette.

      Dette er jo et dikt, det er barnets stemme som får komme frem. Og siden dette barnet var taust og innadvendt og på mange måter ubekreftet, ja så er anerkjennelse av denne opplevelsen det viktigste her.

      Mye av det du skriver gjenkjenner jeg for egen del som en tankemessig bearbeiding av barndomsopplevelser. Men jeg opplever nok det som utilstrekkelig, siden det er kroppen som har vært utestengt, den har båret alt dette. Og den må få fortelle sin historie usensurert tror jeg. Inntil den er ferdig. Alternativet er å være i krig med kroppen.

      Ønsker deg en god dag –

  3. Bibbi sier:

    Takk for dette diktet Gamle Ugle.

    «men hun kunne ikke
    skyve dem vekk
    for hun trengte dem
    derfor trakk hun seg
    tilbake i seg selv»

    Og akkurat der ligger en del av det som blir min selvforståelse i voksen alder. Mønstre som gjennom årene gjentok seg, av læring i tidlige år.
    Skyldfølelse og skam ble følgesvenner, og jeg skulle bli godt voksen før jeg forstod at, alt var/er ikke min skyld, eller mitt ansvar.
    På veien til å forstå dette, har jeg gått noe ut og inn i disse følelsene, og skulle jeg komme meg videre, så var det nødvendig å se seg tilbake.
    Det gjør jeg fortsatt i perioder. Selv om mitt hode forstår, så henger ikke alltid kroppen med, og jeg vet jeg har fortsatt vei å gå.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons.
      Jeg endrer litt på pronomenene i dette diktet, før jeg la det ut. Både fordi det kunne favne videre, men også fordi jeg ser at dette mønstret gjentar seg i ulike situasjoner.
      Og det er dette med selvforståelse som du nevner. Et barn er prisgitt de voksne og sånne mønstre kan sitte dypt.

      Som voksen forventes det at en kan si fra og beskytte seg, sette grenser, i ulike sammenhenger, også ovenfor makt. Men kroppen er ikke alltid der, og derfor kan maktsystemer (som bl.a. nav) trigge disse gamle reaksjonene, selv om en har forstått mekanismene.

      Jeg har begynt å tenke på dette som en vei som varer. Hvor en gjør sine små oppdagelser og innenfra endrer noe av dette.

      • Bibbi sier:

        Jeg har også tenkt på dette, som en vei som varer Gamle Ugle, men jeg ser ikke så mørkt på arbeidet videre, nå som jeg har blitt eldre, og har mer erfaring.
        Det var verre i 20-årene. Da følte jeg det var som å være i ett eneste stort taust skrik, men jeg skjønte ikke hva det var.

        • gamle ugle sier:

          Jeg tenker at det å bli møtt på «rett» måte (for personen det gjelder) tidlig, å slippe ekstrabelastninger, må være noe å jobbe for. I stedet for å beskylde folk for latskap og dens slags.
          Alder og erfaring hjelper, til et visst punkt kanskje, tenker jeg. Tror mulighet for å gå inn i dette, i sitt tempo og med tillit som støtte, kan være til stor hjelp.

  4. Maria sier:

    Å finne frem til det barnet igjen, klare å overbevise det om at det er trygt å komme frem. Det er jammen meg en stor jobb, det. Jeg tenker at det er ganske mange som opplever dette. Da er det godt at noen finner språk for det. Gode, varme tanker til deg

    • gamle ugle sier:

      Takk Maria, for fine ord, hyggelig å høre fra deg igjen.
      Mange opplever at de må gjøre denne jobben ja, en eller annen gang i løpet av livet. Trengs en del krefter til det.
      Ønsker deg en fin helg –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s