traumeverden

TRAUMEVERDEN
bak terapeutens dør
var traumeverden

der havnet hun i fortiden
der ble hun barn igjen
der var det vondt å være

bak terapeutens dør
var traumeverden
hun mistet sitt sterke jeg der inne
og ble til et krenket menneske

nå er hun ute av døra
håper å finne seg selv igjen
trygg og sterk
utenfor traumeverden

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

14 svar til traumeverden

  1. Bibbi sier:

    Gjenkjenner så alt for godt, og det skulle gå et par ti-år før jeg skjønt at, slik skal det ikke være.

    Klem –

    • gamle ugle sier:

      Ja, det kan ta tid å forstå dette.
      Jeg forsto det nok ganske fort selv, takket være en privat hjelper og venn. Men bearbeidingen av dette, både det opprinnelige og tilleggsbelastningen, ja det tar tid. Og det trengs plass i livet til det, noe som ikke alltid er så lett.
      Har nølt lenge med å legge ut dette diktet, som er skrevet for noen år siden. Men til slutt fant jeg ut at det kunne være på tide, å være en bitteliten stemme som forteller at dette faktisk finnes.
      Lørdagsklem –

  2. Mormor sier:

    Ja, man blir noget redusert som menneske ved «gode hjelpere»s hjelp.
    Hakkapellitta x miljon
    Og så skal man slite enda en mannsalder for å rette opp, først første krenkelse og siden den siste krenkelsen fra «hjelpens» side.
    Jeg undrer meg på om ett liv er nok, men det er det eneste vi har.
    Klem 🙂 selv om jeg blir forbitret, ikke på deg, men det forstår du nok 🙂

    • gamle ugle sier:

      Livet vi har er det eneste, sånn er det. Og det trengs ikke forkludring, uansett om det er «i beste mening» eller ren og skjær inkompetanse.
      Ja, jeg forstår at din forbitrelse har en annen adresse. Jeg for min del er mest forbitret på at ikke dette tema er på dagsorden. At mennesker utsettes for dette, og prisgis et system som ikke stopper krenkelsen. Og betaler en pris som det virker som det er skyhøye renter på.
      Klem til deg eplemormor –

  3. Løvetann sier:

    Jeg har lest og lest diktet flere ganger og kjenner meg så igjen i det du skriver.
    Takk for at du deler

    • gamle ugle sier:

      Og takk for at du leser og kommenterer. Et dikt fra noen år siden som jeg har skrevet flere varianter av. Var usikker på om jeg skulle legge det ut, men tenkte at også dette må ordsettes. Temaet er ikke helt enkelt.

  4. Hei! Dette diktet har jeg «tygd» på i dagesvis. Modig skrevet. Hvis det er slik jeg tror du mener. Det kunne jo være at det var det krenkede barnet som du viser fram hos terapeuten. Det er jo det krenkede barnet, det som har gjort at man blir skadet, som terapeuten er interessert i. Terapeuten skal hjelpe til i bearbeidelsesprosessen, gjøre at man blir sterk, sunn og rakrygget igjen. Men om det blir dobbelt opp med krenkelser, at behandleren legger til en tilleggsbør, for jeg tror det skjer mer enn hva det snakkes om, så er det ille. Terapeuter er mer «beskyttet» enn de fleste yrkesgrupper. Jeg har aldri hørt om noen som har stått fram med sin historie om at de ble kanskje tatt fra det lille som var igjen av identitet, styrke og selvtillit i møte med terapeuten. For det er slik jeg tolket diktet, som en slags dobbelt krenkelse. Den du bar med deg fra barndommen, inni deg, det sårbare, krenkede barnet, og så åpner du opp sjelen din for en du tror skal hjelpe deg, som du stoler på, men så blir du krenket på nytt. Var det slikt du mente det? Det er jo så fryktelig hvis/når det skjer. Jeg håper og tror at de fleste terapeuter tar vare på det krenkede barnet, og at du går styrket ut FØR du går ut av døra, og ikke at du må reparere deg selv etter at terapien er over. Et modig dikt! Beste hilsen fra Kjersti

    • gamle ugle sier:

      Hei Kjersti, jeg kan forstå at dette diktet må tygges på. Jeg har nok forsøkt å gjøre diktet litt løsrevet fra den helt konkrete konteksten, slik at det kan nå flere i deres kontekster.
      For egen del kjenner jeg til mange som har opplevd retraumatisering i møte med ulike terapeuter og andre hjelpere. Det blir som du sier, dobbelt krenkelse.

      I mitt tilfelle handlet det ikke om en terapeut som skulle hjelpe meg med «noe psykisk». Dette var en manuellterapeut som med sin ekspertise innen muskel og skjelett skulle hjelpe meg å takle smerter. På den tiden prøvde jeg å komme meg etter en periode med livstruende sykdom i nær familie, og kroppen min var nok i et slags sjokk.
      Manuellterapeuten fulgte sin evidensbaserte behandling han, men hva hjelper det når kartet ikke stemmer med terrenget? Fordi han krysset kroppens grenser ved å ta manipulasjonsgrep (sånn som også kiropraktorer gjør) åpnet han gamle kroppstraumer. Jeg som tankemessig hadde bearbeidet alt dette for lengst og vært et ikkeoffer hele livet opplevde å bli sendt tilbake til et kroppslig og følelsesmessig helvete.
      Han utsatte meg slik for noe som slett ikke var en del av bestilling, han sviktet «intetanende» (?) min tillit. Og fordi han sendte meg tilbake i avmakt vat det umulig for meg å si fra der og da, jeg forsto først i etterkant hva som skjedde (Føyer til at dette kunne ha skjedd om det hadde vært en psykoterapeut også).

      Jeg ønsket øvelser og hjelp til å takle smertene mine jeg. (Det hører med til historien at jeg senere fikk stadfestet frozen shoulder, først på den ene siden, så på den andre – en fysisk diagnose som handler om slitasje).
      Da jeg til slutt klarte å ringe manuellterapeuten opp og si fra hvor ille dette var for meg ble jeg beskyldt for negativitet. Jo takk, sier jeg til det. For å si det enkelt, min oppfatning er at han ikke ante hva han satte igang og ikke hadde kompetanse til å takle det som kom.

      Denne manuellterapeuten forandret hele livet mitt. I ettertid har jeg vært nødt til å finne måter å deale med dette, kroppen krever det. Det er noen år siden, og jeg har kommet langt. Men livet mitt er endret, og jeg opplever vel at jeg selv aksepterer det mer og mer. En annen sak er at jeg ikke kan yte som før, og det er vanskelig i et samfunn hvor kravene står i kø. Og hvor man blir bedt om å tenke positivt, ikke være offer, ikke lytte til kroppen sin osv.

      Nå har jeg skrevet mer direkte om dette enn jeg har gjort på bloggen før. Å ja, jeg føler meg modig i diktet, og her i kommentarfeltet. Men kanskje er tiden inne?

      Takk for din respons Kjersti. God uke til deg –

      • Takk til deg også, det var oppklarende. Så skummelt at en manuellterapeut kan krysse en annens kropps grenser uten tillatelse, uten å vite hva hun/han gjør. Det var svik! Klart det samme kunne skjedd hos en psykoterapeut. Han var nok intetanende om hva han satte i gang, og hvis man har «Makt» til å gjøre sånn med en menneske, står vedkommende ansvarlig for å hale det hele i land, mener jeg. Jeg syns du er modig. Men den manuelle terapeuten MÅTTE jo vite hva han kunne sette i gang, han har vel lært det i den utdanninga han har bak seg. Du kommer med frozen skulder, og kommer ut av døra med en bagasje som blir reaktivitert og som du hadde bearbeidet lenge før. Uaktsomt kaller jeg det. Jeg tror at barndomsopplevelser, ungdom , hva enn det er vi har bearbeidet enten hos terapeut eller hos andre, kan reaktiveres om og om igjen hvis man kommer borti noen som «trigger» dette slik den manuelle terapeuten her gjorde. Takk for at du deler! God helg til deg!

      • Jeg la igjen ett svar her, men ser ut som det ble borte?

          • gamle ugle sier:

            Hei Kjersti, jeg kunne skrevet mye om dette her, om hjelpekunst og mere til, jeg har jo selv hjelperbakgrunn.
            Denne terapeuten hadde nok ikke kompetanse til å hale dette i land. Jeg opplevde at det var jeg fikk skylda for dette, tror ikke det er uvanlig heller, at pasienter sitter med svarteper.

            Jeg tenker også at å legge ting bak seg, gå videre, ikke være offer, bare med tankens positive kraft, det er ikke alltid tilstrekkelig, selv om det tilsynelatende «virker» i mange år. Noen ganger er det sånn at før eller siden kroppen og følelsene få sitt, selv om det tar tid og krever mye av både personen selv og ev. hjelpere.

            Ønsker deg en fin uke –

  5. MT sier:

    Sterkt å lese, diktet og kommentarer.
    Marieklem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s