hjelp meg, men…

HJELP MEG, MEN …
Hjelp meg,
men ikke tråkk på meg
i din iver etter
raske resultater.

Hjelp meg,
men ikke påtving meg
dine velmenende standarder.
For de er ikke mine.

Hjelp meg,
ved å respektere meg.
Hjelp meg å respektere
meg selv nok til å
vise deg mine grenser.
Også når jeg tar imot
hjelp fra deg.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

10 svar til hjelp meg, men…

  1. Mormor sier:

    Amen.
    Klem 🙂

  2. Om det hadde fungert slik hele tiden hadde det vært flott. Men det gjør det dessverre ikke. For vi har alle våre agendaer, vi har alle våre tolkninger av en situasjon, vi har alle våre følelser i møte med hverandre, og vår vilje til å hjelpe kan i blant oppleves som påtrengende for den som blir utsatt for den, selv om den ikke var ment slik.Så om vi kan oppleve det du ber om i hvert fall litt, så er en kanskje heldig.

    For egen del opplever jeg i blant at jeg kommer meg mer framover ved at folk utfordrer grensene mine, enn om de trekker seg tilbake på grunn av dem. Men det er meg. Og det må selvfølgelig samtidig handle om respekt. Men også jeg har et ansvar. Jeg må gjøre grensene mine tydelige nok, om jeg ikke vil at noen skal trampe over dem.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Nei, dessverre fungerer det ikke alltid slik. Jeg tenker her spesielt på hjelperrelasjoner, hvor den som søker hjelp er prisgitt hjelperen, på en eller annen måte. Enten det nå er NAV-ansatte som «sitter på» penger til livets opphold eller noen som har myndighet til å stemple folk. Da kan overtramp være veldig skadelig. Veldig.
      For ikke alle mennesker kan sette grenser i alle mulige settinger. Noen søker hjelp nettopp for dette, jeg tror ikke det er så få heller. Da blir det vanskelig å ta for stort ansvar i relasjonen, tror jeg. Det må først erfares, og forhåpentligvis nettopp i en hjelperrelasjon.
      Skjer det overtramp mht dette kan det oppleves som tillitsbrudd, og krenkelser, ja tom retraumatiseringer.
      Så derfor mener jeg dette er leksjon 1 for de som har som jobb å hjelpe andre.

      Fin kveld til deg Bjørn –

      • Ah, da følger jeg deg. Mine tanker gikk i retning bekjente eller venner.:)

        Det er mye makt å sitte på for de som sitter bak et skrivebord og skal bestemme over skjebner. Og dessverre går ikke makt nødvendigvis hånd i hånd med respekt eller empati.

        En fin kveld til deg også.:)

        Bjørn

        • gamle ugle sier:

          Jeg tror også dette kan gjelde andre maktrelasjoner, som foreldre – barn, lærer – elev osv. Det må være noe av det beste vi kan gi barn, tenker jeg, respekt og hjelp til å merke egne grenser og kunne vise andre dem.

  3. qvinde-hast sier:

    Å hjelpe er en kunst, det ikke alle er forunt.
    Det dreier seg ikke bare om å ville, men også å _se_ den som har det ille.

    • gamle ugle sier:

      Det er sant
      og i blant
      ser man som med
      tunnelsyn og det
      kan føre veldig galt avsted

      • qvinde-hast sier:

        Ja, tenk bare på ME-rammede Karina Hansen i Danmark som nå har vært tvangsinnlagt i over 1/2 år..

        • gamle ugle sier:

          Ja, jeg har lest om det, og jeg grøsser. Og det er nok mange lignende eksempler.
          På meg virker det som ideologier eller systemer har en slags innebygd selvbeskyttelse. Som kan være så tilslørende at enkelthjelpere ikke aner hvilke krenkelser de utsetter dem de skal hjelpe for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s