aldri helt

ALDRI HELT
I ro?
Nei, aldri helt.
Alltid bevegelse, stundom bare
en lett dirring, selv når hun er
godt plassert i sentrum.

Vibrerer alltid
litt.
Andre ganger
mye.
Og det hender hun trekkes
ut mot periferien og fremstår som
sterkt lutende, i ferd med
å ta overbalanse.

Det ser litt komisk ut, men hun forsikrer;
hun ler sjelden når hun
befinner seg i skråstilling.
Er mest opptatt av
ikke å bli slynget langt vekk.
For det er øyeblikk hvor
det kjennes som om det er
ørsmått, det som holder henne igjen,
i sentrum.

Heldigvis varer det ikke lenge
før hun får begynt opprettingen av
sin skakke kropp,
sitt hellende ubalanserte.
Sentrert seg selv, atter en gang.

Men alltid finnes det en tendens
til bevegelse, en sitring som
forhåndsvarsler om endring
i hennes plassering.
Selv når hun føler seg
som stødigst, der hun står.

Så er det vel
sånn det skal være,
med henne.

©gamle ugle