ALDRI HELT
I ro?
Nei, aldri helt.
Alltid bevegelse, stundom bare
en lett dirring, selv når hun er
godt plassert i sentrum.
Vibrerer alltid
litt.
Andre ganger
mye.
Og det hender hun trekkes
ut mot periferien og fremstår som
sterkt lutende, i ferd med
å ta overbalanse.
Det ser litt komisk ut, men hun forsikrer;
hun ler sjelden når hun
befinner seg i skråstilling.
Er mest opptatt av
ikke å bli slynget langt vekk.
For det er øyeblikk hvor
det kjennes som om det er
ørsmått, det som holder henne igjen,
i sentrum.
Heldigvis varer det ikke lenge
før hun får begynt opprettingen av
sin skakke kropp,
sitt hellende ubalanserte.
Sentrert seg selv, atter en gang.
Men alltid finnes det en tendens
til bevegelse, en sitring som
forhåndsvarsler om endring
i hennes plassering.
Selv når hun føler seg
som stødigst, der hun står.
Så er det vel
sånn det skal være,
med henne.
©gamle ugle
Så er det vel sånn det skal være.
Tror jeg.
Med de fleste av oss.
Klem 🙂
Ja, det tror jeg også. Greit å minne seg selv på det, av og til.
Onsdagsklem –
Lett å glemme, det også 🙂
Å ja, det forsvinner fort i hverdagståka.
Gjenkjennelig 🙂
Klem
Takk Bibbi.
Kveldsklem –
Begge beina på jorda likevel?
Stort sett ja. Og vet nok om når det tar av, som det vel skal, nå og da?