styrke

STYRKE
Har du styrke til å være
sammen med deg selv?

Har du ro til å lytte til det som når deg utenfra
av anmodninger, kommandoer og krav,
uten å svare med umiddelbar tilpasning?
Uten å ta deg sammen og
forlate deg selv, igjen?

Klarer du å vente til du kan
bevege deg sammen med deg selv,
ut i livet,
i stedet for å surfe på
tankelettvinthetens bølger?

Tør du og kan du være plassert
midt i deg selv,
selv om det spraker voldsomt og
kjennes som å bli dratt
i flere retninger?

Tåler du å gå på trynet,
ikke bare en gang, men utallige ganger,
fordi du fremdeles svinger
frem og tilbake,
mellom deg selv og deg selv?

Du som var tilsynelatende vellykket,
rask og presterende,
men strevde med
å bære deg selv,
å være deg selv –

klarer du å våkne opp,
hver eneste dag,
og huske på at du kan være
i deg selv,
ja du kan være
deg selv
på din helt egne uformelige måte?

Prøver du på dette
vil jeg si du viser styrke.

Sier hun til seg selv.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

18 svar til styrke

  1. Melusine sier:

    Fint dikt om styrke! «…surfe på tankelettvinthetens bølger» – denne beskrivelsen liker jeg.

  2. Mormor sier:

    Prøver og går saftig på trynet, der også.
    Men det blir en vane det også.
    Jeg tror ikke jeg er flink nok (ikke snill-pike-flink, men nødvendig-for-meg-selv-flink) til å være meg i meg 🙂
    Kommer nok, før eller siden 🙂
    klemmer og ønsker en rofylt dag 🙂

    • gamle ugle sier:

      Tror du er full av denne typen styrke, mormor. Jeg forsøker, og skriver av og til sånne dialoger som dette, som jeg fører med meg selv.
      Tror vel at dette er stadig pågående prosesser –
      Mandagsklem –

  3. Du treffer meg i noe jeg skriver på nå: «Har du selvtillit?»
    F. eks:

    Har du tillit til at du kan dykke ned i det som er vondt i livet ditt uten å drukne i det?

    Har du tillit til at, når kropp og sinn strekker seg i en ny og ukjent og kanskje skremmende retning, kan den retningen være riktig for deg?

    Og når menneskemillioner mener noe, og du mener noe annet … har du tillit til å utforske og realitetsteste det du mener, i stedet for å bare avvise det?

    • gamle ugle sier:

      Takk for utvidelse av diktet.
      Og du får meg til nok en gang å fundere på dette med selvtillit og selvfølelse. Tenker litt høyt, og tror at selvfølelse har mye med kropp å gjøre. Skal tenke litt mer på det.

      Kunne nok ikke skrevet dette diktet for noen år tilbake. Det var noen grunnmursteiner som måtte legges først, og som handler om noe kroppslig, i retning av at kroppen måtte tåle seg selv. Kanskje er dette litt dunkelt formulert, men det får passere.

      • Helt med på dette med grunnmursteiner: Bytte ut den usynlige loven om «Du skal ikke merke» med «Jeg har rett til å merke», for eksempel.

        • gamle ugle sier:

          Det finnes kanskje flere varianter av dette. Jeg tror jeg responderte på det du skrev i forrige kommentar:
          «Har du tillit til at du kan dykke ned i det som er vondt i livet ditt uten å drukne i det?»
          For meg blir dette fysisk. Kroppen må erfare at den kan tåle sin egen smerte. Før de erfaringene er tilstrekkelige, kan ikke kroppen ha nok tillit til seg selv, til å utsette seg for det vonde.
          Dette tror jeg handler om grunnlaget for opplevelse av å være et selv.

          Men som sagt, jeg heller vel til at dette finnes i mange varianter, alt etter livshistorie.

          • For meg er det snakk om å merke både det fysiske og den psykiske, så kanskje vi snakker om det samme? Et eksempel på det første fikk jeg nylig: Det ble nettopp slått fast at jeg har hatt reflux en god stund. Og jeg som hadde påstått at det ikke kunne stemme, for da hadde jeg merket det!

            • gamle ugle sier:

              Ja absolutt, både fysisk og psykisk. Hvis psykisk ikke bare betyr tanker, men opplevelser i bredere forstand.
              For tanker i seg selv er godt egnet til å fjerne meg fra kroppen, er min erfaring. Ofte er det kropp og nonverbal opplevelse, deretter tanker og språk, for meg.
              Må tenke litt mer…

  4. Bibbi sier:

    Dette diktet likte jeg godt Gamle Ugle, og jeg tenker på, at i det øyeblikket, det kjennes ut som, at kropp og sjel tilsammen er en eneste stor sammensmeltet smerte, så oppleves det, at enkelte hjelpere nærmest ber en tre ut av offer-rolle, mørke tanker osv., og hvor tar kropp og sjel veien da? Er det styrke og ikke la seg korrigere på slike måter, at man til slutt ikke ser seg selv? Den man ser er hjelperen, som nærmest ber en hoppe bukk over det som er smertefullt, og klarer man det ikke, så får man skylde på seg selv…
    Etter en god stund hjemme, uten krav fra hverken Nav eller helsevesen, ser jeg enda tydeligere begge instansers hjelpeløshet i forhold til, at vi mennesker er ulike, og med ulike behov.
    Vært fint og fått inn litt mer brukermedvirkning i praksis, og ikke kun det nedskrevne.
    Ble langt dette, men løselig tenkt rundt diktet ditt…
    Fortsatt fin dag til deg 🙂

    Klem

    • gamle ugle sier:

      Takk for kommentar som utvidet diktet for meg.
      Jeg tenker når jeg leser det du skriver om «stor sammensmeltet smerte», at det er da hjelpere skulle være der, bare være der. Slik at en kunne klare å stå i smerten, så lenge det trengs, for å komme videre. Å unngå fører i lengden ingen steder hen, eller kanskje til og med til tilleggsbelastninger, er min erfaring. Fordi det kan bli gjentagelser av tidligere avvist smerte.

      Å følge eget tempo og få anledning til å merke seg selv, det oppfatter jeg som essensielt. Men dessverre er mange hjelpetilbud på systemets premisser, ser det ut for.

      Ønsker deg en god kveld, klem –

  5. Bibbi sier:

    Jeg tenker videre, at hjelpen som bys, tilsynelatende innbyr til, at man skal hjelpe seg selv, men er det ikke nettopp den retten man fratas når det er hjelperen/systemet, som setter alle premissene for hvordan akkurat DU, eller DU skal hjelpes?

    Du skriver: «det er da hjelpere skulle være der, bare være der. Slik at en kunne klare å stå i smerten, så lenge det trengs, for å kommer videre.»

    Akkurat der sier du det så godt, noe av det jeg for egen del har kjennt på essensen av, at noen tålte å bare være der, tålte meg og smerten min. Istedet kom utålmodigheten frem, og det eneste man fokuserer på er, at nå må jeg jammen begynne å vise til fremdrift/fremskrift, og det har ikke opplevdes videre oppbyggende, da smerten ble satt på vent, for å komme tilbake igjen senere.
    Dobbelt jobb tenker jeg, og mye dyrere for samfunnet, enn om smerte ble tålt, i den tiden kroppen trengte det.

    • gamle ugle sier:

      Da tenker jeg liksom-empowerment. Du skal hjelpe deg selv, på den måten vi har bestemt.
      Før folk for lov å være subjekter, på ordentlig, i livene sine, kan jeg ikke se at vi kommer noen vei. Og som jeg ser er det ingen hjelp i tilsløring eller smerte på vent.
      Og samtidig er det mye som bekrefter at det er relasjonen som hjelper, ikke metodene eller teknikkene. Men det ser ikke ut til at systemene tar dette innover seg, ikke enda. Regnestykkene baserer seg kanskje på ufullstendige forutsetninger?

      • Bibbi sier:

        Jeg tror du har rett, det er relasjonene som hjelper, ikke type metode. Kanskje lages standardiserte løsninger ut i fra det som er ønsket å se?

        • gamle ugle sier:

          En kombinasjon av flere ting kanskje. Økonomiske og juridiske hensyn som fører til et kontrollregime som igjen krever forenklinger, koblet med psykologiens strev etter å nærme seg naturvitenskapelige idealer. Mennesket som objekt? Pluss kulturens behov for standarder og avgrensning, eller noe sånt?

  6. qvinde-hast sier:

    Ja, jeg prøver, men det er sannelig ikke lett. Opplever, som du sier, stadig å gjøre feil og ombestemmelser, men det føles mer ekte enn den tidligere enkle utenpåvellykketheten. Håper det går seg litt til etter hvert, at man finner litt balanse i seg selv slik at alt ikke behøver bli like vanskelig hele tiden.

    • gamle ugle sier:

      Tror det må ta den tiden det tar jeg. Noe av dette er veldig gamle mønstre og kroppen opplever jeg for min del at det ikke nytter å tanketvinge. Tenker på det som styrke, å stå i dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s