klangbunn

KLANGBUNN
Hennes klangbunn besto av
skriket hun alltid bar inni seg.
Når hun lot seg selv lyde
hørte du skriket som
taust akkompagnement.

Hennes klangbunn besto av
gråt som aldri slapp ut.
Når hun lot seg selv lyde
fornemmet du sår gråt som
stumt orgelpunkt.

Hennes klangbunn besto av
tung vedvarende tristhet.
Når hun lot seg selv lyde
vibrerte tristheten som
dempede overtoner.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

12 svar til klangbunn

  1. Mormor sier:

    Når skal det ikke holdes tilbake?
    Det skal og må ut.
    Når kommer dagen eller natten?
    Når hun ikke lenger «må la»?

    Klemmer 🙂 en klok ugle på fredsdagen 🙂

    • gamle ugle sier:

      Mormor, dette diktet er skrevet i fortid. Og kroppen har åpnet for mye av dette, tror jeg. For det gjør kropper når de bare får sjansen til det, tenker jeg. Tid og tillit er stikkord.

      Men jeg tenker også at fortidens klangbunn alltid vil finnes der, men kanskje oftest som små vibrasjoner eller fjerne lyder. Som følgesvenner som er der i livet, hele tiden.
      Hvis ikke spesielle omstendigheter setter alarmknapper og mekanismer i gang igjen da.

      Fredsklem til deg –

  2. Løvetann sier:

    Akkurat dette gjør vondt å lese i dag, fordi jeg føler at verken skriket eller gråten får lov til å komme ut, og jeg tør ikke gjøre det alene.

    • gamle ugle sier:

      Jeg kan forstå det du skriver. Veien til å tåle egne følelser og uttrykk kan være lang. Og det trengs noen som tar imot.
      Ønsker for deg at noen som tåler kommer din vei –

  3. qvinde-hast sier:

    Det er vel sånn vi er skapt noen av oss? Men det er godt å bli sett og forstått og få utløp for noe av dette, uten at det behøver å bli patologisert eller forsøkt endret.

    • gamle ugle sier:

      Noen av oss er kanskje skapt sånn, andre har hatt opplevelser som har «satt seg fast» kanskje?

      Og hvordan man selv lever med dette, det tenker jeg er litt individuelt. For egen del orket ikke kroppen mer, og veien til aksept gikk gjennom å la kroppen fortelle og gradvis slippe løs noe av dette. Det betyr ikke at klangbunnen ikke er der, fremdeles, den er bare mer erkjent og tålt. Å undertrykke sånne gamle innestengte følelser kan noen ganger slite veldig, både fysisk og psykisk.

      Å sette merkelapper på det og gjøre det til sykdom, nei det virker unødvendig og kan gjøre skade, tenker jeg. Jeg er nok opptatt av at det må være lov å være menneske, uansett klangbunn.

  4. Stryker vart over kinn ❤

  5. Melusine sier:

    Vakkert skrevet.

  6. tantebe sier:

    Vakker og vond tekst.
    Jeg håper du en gang kan skrike og gråte som du vil.
    Sender en glad klem fra noen som har skreket og grått endel..

    • gamle ugle sier:

      Takk, jeg tar imot –
      Dette diktet handler om fortiden, som etter hvert kan aksepteres tror jeg, som den var. Innbefattet det innestengte, om du forstår. Noe slipper nok ut, litt etter litt, men det kan ta år dette.
      Ønsker deg en fin maidag –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s