det krympende rommet

DET KRYMPENDE ROMMET
Et rom hun tilbringer
deler av livet sitt i
er i ferd med
å krympe

Hun står i midten av rommet
nesten urørlig
Det er som om veggene
beveger seg langsomt
mot henne

Gjør seg
så liten hun kan
For veggene virker truende
Kanskje knuser de henne mellom seg

Mobiliserer
alle tilgjengelige krefter
Gjør seg
så bred
så lang
så omfangsrik
hun kan

Forlater sin
faste plass i midten av rommet
Tar noen aktsomme steg
først i en retning
så i en annen
Lener seg varsomt undersøkende
mot en av veggene

Håpefull –
for kanskje gir den etter?
Er veggen en anelse elastisk
undrer hun

Kan hende finnes det muligheter
for utvidelse?
Eller kan hun i det minste
forsinke eller midlertidig stoppe
veggenes innsnevrende virkning
på henne som har
tvungen oppholdstid
i dette krympende rommet?

Setter seg rett ned
og lar tankene
fare hvor de vil
For frihetstanker er
gratisvare

Skulle bare ønske at
også frihetsfølelser var
tilstedeværende i
denne delen av livet

Sørger over det tapte rommet
Som i sin tid
ga muligheter for
lange dype tanker
veloverveide handlinger
grunnfestede nydannelser

Sterke verdier
formet opprinnelig dette rommet
Verdier hun nå bare kan
tenke tilbake på og
ta vare på som skatter
ved å lagre dem i sitt innerste

Sørger over rommet
som engang var
Forbanner krympemekanismene

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i livsutfoldelse, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

16 svar til det krympende rommet

  1. Løvetann sier:

    Sterkt, sårt og så gjennkjennbart at det gjør vondt

  2. Mormor sier:

    Vondt.
    Man kan bli ihjelkrympet.
    Klem 🙂

  3. «Er veggen en anelse elastisk undrer hun»

    Virtuelle vegger kan være det.

    Takk for beskrivelse av en svært gjenkjennelig situasjon.

  4. Rart med vegger.
    De er like
    sterke som deg selv

    • gamle ugle sier:

      Hm, der satte du tankene i gang, og det er fint, synes jeg. Må grunne på den –

      • Veggene har vi bygd selv
        Bevisst eller ubevisst
        Og siden det er jeg som har bygd dem
        er de like sterke som jeg
        Så det nytter ikke å bryte dem ned
        De må omgås
        med list og lempe
        Det tar tid
        Og man spørre om råd og veiledning
        ikke bare la veggene vokse

        • gamle ugle sier:

          Hm, nå tenker jeg umiddelbart at det finnes to typer vegger (minst). De som du beskriver, som en selv kan gjøre noe med, med eller uten hjelp.
          Men det finnes også vegger som bygges av fellesskapet, storsamfunnet, kulturen. Og da kommer maktaspektet inn. Det er ikke alt individet selv kan gjøre noe med, tror jeg.

          Og ja, jeg vet jeg er litt ukorrekt nå, i denne liberalistiske og «din egen lykkes smed»-tid. Men jeg mener faktisk at livsvilkår er et samspill mellom individet og omgivelsene, i vekselvirkning. Og noen ganger havner man i avmakt –

          • Er fremdeles jeg som bygger veggene
            som respons på indre og ytre påvirkninger
            Og da blir de så sterke som jeg er, da,
            Styrken avhenger også av hva jeg legger vekt på,
            hvor viktig den påvirkningen er
            Men likevel er det jeg som bestemmer hvor sterke veggene skal være
            for å beskytte mot det jeg opplever som truende
            eller det jeg vil verne

            • gamle ugle sier:

              Jeg tror jeg forstår hva du mener, og er forsåvidt enig i at et menneskes opplevelser av vegger, de er dette menneskes, ut fra den man er. Og det er en lang historie som også inneholder omstendigheter av mer eller mindre tilfeldig og ukontrollert art. For hver enkelt person.

              Den enkelte av oss kan bare endre her og nå, ut fra det som er tilgjengelig for oss. Derfor er rammene vi gir hverandre i samfunnet også viktige.

              Det jeg for min del opplever som tidens hang til å snevre inn, på ulike måter, det hindrer meg i å få rommet mitt større. Tvert om oppleves rommet som mindre. Og jeg er tvunget til å være i det, fysisk i alle fall, kan i høyden ta en lang tankeflukt. Joda, jeg kunne forlatt rommet, men da var jeg virkelig prisgitt andres nåde da.
              Opplevd avmakt er noe av det minst helsefremmende som finnes, tror jeg. Og det finnes mye av den, hos mange.

              Når det er sagt, jeg beskriver i diktet bare en del av livet. Det finnes andre rom, som oppleves som store og luftige. Som å skrive dikt for eksempel –

Legg igjen en kommentar til gamle ugle Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s