DET KRYMPENDE ROMMET
Et rom hun tilbringer
deler av livet sitt i
er i ferd med
å krympe
Hun står i midten av rommet
nesten urørlig
Det er som om veggene
beveger seg langsomt
mot henne
Gjør seg
så liten hun kan
For veggene virker truende
Kanskje knuser de henne mellom seg
Mobiliserer
alle tilgjengelige krefter
Gjør seg
så bred
så lang
så omfangsrik
hun kan
Forlater sin
faste plass i midten av rommet
Tar noen aktsomme steg
først i en retning
så i en annen
Lener seg varsomt undersøkende
mot en av veggene
Håpefull –
for kanskje gir den etter?
Er veggen en anelse elastisk
undrer hun
Kan hende finnes det muligheter
for utvidelse?
Eller kan hun i det minste
forsinke eller midlertidig stoppe
veggenes innsnevrende virkning
på henne som har
tvungen oppholdstid
i dette krympende rommet?
Setter seg rett ned
og lar tankene
fare hvor de vil
For frihetstanker er
gratisvare
Skulle bare ønske at
også frihetsfølelser var
tilstedeværende i
denne delen av livet
Sørger over det tapte rommet
Som i sin tid
ga muligheter for
lange dype tanker
veloverveide handlinger
grunnfestede nydannelser
Sterke verdier
formet opprinnelig dette rommet
Verdier hun nå bare kan
tenke tilbake på og
ta vare på som skatter
ved å lagre dem i sitt innerste
Sørger over rommet
som engang var
Forbanner krympemekanismene
©gamle ugle
Sterkt, sårt og så gjennkjennbart at det gjør vondt
Takk for respons.
Ja,sånn er det.
Vondt.
Man kan bli ihjelkrympet.
Klem 🙂
Ja, man kan det. Men hva skal man gjøre?
Mandagsklem –
Si det. Kanskje ikke noe? Vente, igjen?
Klem 🙂 den er krympefri 🙂
Vente er nok nødvendig. Får bare håpe man ikke forsvinner, før det går over, dette krymperiet –
Uff, nei. Det må du ikke 🙂
Vil gjerne ha deg i normalsize 🙂
Klem 🙂
For å si det sånn – jeg har flere rom å oppholde meg i. Dette er bare en del av livet, kan du si.
Skal prøve å holde på størrelsen, så godt jeg kan –
Formiddagsklem –
«Er veggen en anelse elastisk undrer hun»
Virtuelle vegger kan være det.
Takk for beskrivelse av en svært gjenkjennelig situasjon.
Takk for din respons. Ja, jeg tror også virtuelle vegger er mer tøyelige. Skulle nok ønske noen andre vegger var det også –
Rart med vegger.
De er like
sterke som deg selv
Hm, der satte du tankene i gang, og det er fint, synes jeg. Må grunne på den –
Veggene har vi bygd selv
Bevisst eller ubevisst
Og siden det er jeg som har bygd dem
er de like sterke som jeg
Så det nytter ikke å bryte dem ned
De må omgås
med list og lempe
Det tar tid
Og man spørre om råd og veiledning
ikke bare la veggene vokse
Hm, nå tenker jeg umiddelbart at det finnes to typer vegger (minst). De som du beskriver, som en selv kan gjøre noe med, med eller uten hjelp.
Men det finnes også vegger som bygges av fellesskapet, storsamfunnet, kulturen. Og da kommer maktaspektet inn. Det er ikke alt individet selv kan gjøre noe med, tror jeg.
Og ja, jeg vet jeg er litt ukorrekt nå, i denne liberalistiske og «din egen lykkes smed»-tid. Men jeg mener faktisk at livsvilkår er et samspill mellom individet og omgivelsene, i vekselvirkning. Og noen ganger havner man i avmakt –
Er fremdeles jeg som bygger veggene
som respons på indre og ytre påvirkninger
Og da blir de så sterke som jeg er, da,
Styrken avhenger også av hva jeg legger vekt på,
hvor viktig den påvirkningen er
Men likevel er det jeg som bestemmer hvor sterke veggene skal være
for å beskytte mot det jeg opplever som truende
eller det jeg vil verne
Jeg tror jeg forstår hva du mener, og er forsåvidt enig i at et menneskes opplevelser av vegger, de er dette menneskes, ut fra den man er. Og det er en lang historie som også inneholder omstendigheter av mer eller mindre tilfeldig og ukontrollert art. For hver enkelt person.
Den enkelte av oss kan bare endre her og nå, ut fra det som er tilgjengelig for oss. Derfor er rammene vi gir hverandre i samfunnet også viktige.
Det jeg for min del opplever som tidens hang til å snevre inn, på ulike måter, det hindrer meg i å få rommet mitt større. Tvert om oppleves rommet som mindre. Og jeg er tvunget til å være i det, fysisk i alle fall, kan i høyden ta en lang tankeflukt. Joda, jeg kunne forlatt rommet, men da var jeg virkelig prisgitt andres nåde da.
Opplevd avmakt er noe av det minst helsefremmende som finnes, tror jeg. Og det finnes mye av den, hos mange.
Når det er sagt, jeg beskriver i diktet bare en del av livet. Det finnes andre rom, som oppleves som store og luftige. Som å skrive dikt for eksempel –