sårbarheten

SÅRBARHETEN
Sårbarheten sitter på trappa.
Den har forlatt
det begrensende huset,
den stengte kroppen.
Gammel hemmende beskyttelse,
som allikevel var
trygg og velkjent,
nå er den borte for godt.

Sårbarheten sitter på trappa,
nesten ubevegelig.
Venter –

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, identitet. Bokmerk permalenken.

8 svar til sårbarheten

  1. Mormor sier:

    Venter – på anerkjennelse?
    Klem 🙂

    • gamle ugle sier:

      Venter på at det skal bli trygt å forlate trappa, tror jeg. Men jeg vet ikke om det skjer, verden er et ganske farlig sted for Sårbarheten.
      Søndagsklem –

  2. Så fint.:)

    Jeg husker et bestemorshus og solvarme trapper fra min barndoms verden. Stikkelsbærbusker, rips og late skyer på himmelen. Lilla syrin og en liten rød og gul lekebil. Og det fine med min barndoms trapper, var at det ikke var langt fra dem og fram til kilende gress en kunne springe barbent over så fort at en nesten ble som et fly.

    Ha en fin dag. Snart er det sommer.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Trapper dukker ofte opp, når jeg tar imot de indre bildene som kommer til meg. Og disse trappene er virkelige trapper, som dine barndomstrapper. Etter hvert har de blitt til symboler.
      På en trapp har man klart å gå ut av huset, det er modig gjort. Samtidig gir trappa en slags trygghet. Man kan sitte og hvile seg der, og har støtte i husveggen bak seg.

      Ønsker deg en god kveld –

  3. Jeg liker det jeg leser her inne. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s