retten til å være trist

RETTEN TIL Å VÆRE TRIST
Etter alle disse
happy-årene,
påberoper hun seg
retten til å være trist.

Å ja,
hun trenger uttrykke tristheten,
vise den fram.

Ikke fortsette å skjule den,
for seg selv, for andre.
For hun kan ikke la tristheten gå i
indre eksil igjen.

Men,
tåler du ikke tristheten hennes,
kan du velge å dra
et annet sted.
Ikke sant?

God tur til lykkeland –

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, relasjoner. Bokmerk permalenken.

24 svar til retten til å være trist

  1. Ann Judith sier:

    Tror jeg må «adoptere» dette;) Sånn er det ja…

  2. Bibbi sier:

    For meg gjør det godt å lese dette Gamle Ugle. Å leke være-glad-leken, når livet er alt annet enn bra, nei det gjør jeg ikke igjen.
    Min balanse opprettes når jeg er tro mot alle deler av meg selv, også den triste delen.
    Ha en fin tirsdag, og takk for at du deler 🙂
    Klem.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons, den gjør godt.
      Kjennes deilig ukorrekt å legge ut dette diktet. Min erfaring er at tristhet som samler seg opp fortsetter å forstyrre, bl.a. som smerter.
      Noen av oss har år med tristhet lagret….
      Ønsker deg en god tirsdag, klem –

  3. Løvetann sier:

    Den traff hardt, det er synd at andre ofte ikke tåler eller takler tristheten, men sier bare ta deg sammen glem det og gå videre.
    Jeg skal jobbe med den retten til å være trist

    • gamle ugle sier:

      Ja, tristhet er en av disse følelsene som er uglesett, opplever jeg. Som om den var smittsom.
      Tror ikke man kan gå videre uten å gå igjennom følelsen. Å jage det bort eller undertrykke forsinker prosessen, er min erfaring. Ta det i det tempoet kroppen og en selv makter, er det beste. Men ikke alltid lett å få til.

    • gamle ugle sier:

      Nei, det er vel så –

      • Er litt feigt å bare dra, når noen er trist, er noe med å vise omsorg, selv når man ikke når fram

        • gamle ugle sier:

          Det kan du si, jeg tror ikke jeg ville kalt det feighet. Mer å kjenne etter hva man selv er i stand til, trekke seg tilbake hvis det blir for mye. En ærlig sak, tenker jeg. Kan ha noe med avgrensning å gjøre også.
          Ellers var dette diktet mer skrevet med tanke på dem som synes verden bare skal være rosenrød. Av en eller annen grunn. Tror ikke de som leser denne bloggen er av dem.

  4. me sier:

    Jeg lurer på en ting, eller flere ting…

    stopp opp
    ta det frem,
    forstå det,
    bearbeide det,
    gå igjennom det,
    ikke rundt,

    det tar tid,
    det kan ta lang tid…

    hva gjør man med det?

    Lærer man seg til å leve med det?
    Finner man flere forklaringer

    forsvinner tristheten?

    Lærer man seg å leve uten det?
    Finner man flere svar

    hva gjør man med tristheten?

    • gamle ugle sier:

      Mange spennede spørsmål som jeg ikke kan svare helt på.
      Det jeg kan si for egen del er at undertrykking og overstyring i det lange løp straffer seg. Og jeg har vel erfart at gammel tristhet slipper taket, når den er erkjent og tålt. Å si ja til tristheten kan være veien til å komme seg gjennom den og videre, tror jeg, uten å generalisere for mye.
      Og lang tid kan det ta, men noen ganger må man bare, for helsas skyld.

      • me sier:

        Ja, så du tenker eller har erfart at det beste er å la tristhet få like stor og naturlig plass som glede?

        Vi har vel et samfunn som ikke tåler så mye tristhet så da blir det dobbelt trist å være trist, liksom…

        Ja, jeg forstår.

        Ønsker deg en god natt, gamle ugle. 🙂

  5. Mormor sier:

    🙂

  6. Retten til å være trist, er en rettighet. På lik linje med at det er lov til å være glad. I det hele tatt har en jo lov til å føle det en føler. Det er på en måte udiskutabelt, tenker jeg.

    Men jeg kjenner meg ikke bekvem med avslutningen, som slik jeg leser det sier at jeg bare kan forsvinne hvis jeg ikke tåler tristheten din (eller hennes). For da beveger vi oss over til å kreve retten til å føle og gi uttrykk for følelsene sine selv, men ikke gi andre samme rettigheten.

    Om en venn hadde stilt meg et slikt ultimatum, ville jeg følt at han sviktet, og at jeg betydde lite eller ingenting for han/henne. Jeg føler at dette diktet fremmer den holdingen noen har, som sier at om du ikke kan akseptere meg som jeg er, uansett, kan du bare forsvinne. Da har jeg ikke bruk for deg. Jeg synes også dette med Lykkeland er ganske respektløst.

    Når det er sagt, så tror jeg kanskje ikke at det jeg opplevde var det samme som du ønsket å formidle. Men likevel var det slik jeg leste diktet.

    Ha en fin Kveld.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Takk Bjørn for ditt svar, som jeg setter stor pris på. Jeg leser det du skriver og forstår at det kan tolkes sånn.

      Samtidig, jeg står for dette diktet, og tror det kan leses på flere måter. Og at det må være opp til hver enkelt.

      Og jeg merker at din respons åpnet opp for ny forståelse hvorfor det er viktig, og riktig for meg, å skrive dikt som dette, og også uttrykke det her på bloggen. Fra min side handler dette egentlig ikke om enkeltpersoner og venner, men mer om en trend jeg opplever brer seg.

      Jeg tror også, og dette har jeg opplevd, at man i perioder kan være ærlig med venner hvis deres stemninger blir for mye for en. Jeg mener det kan være en form for selvavgrensning som kan gjøre relasjonen sunn.

      Ha en fin uke –

      • Hei gamle ugle.

        Det var fint du kunne ta til deg tilbakemeldingen, og ikke samtidig oppleve den som et angrep. Hold fast ved din egen agenda, og sett fokus der du ønsker å ha det. Så kan vi som står på sidelinjen komme inn og bekrefte deg, eller pirke litt i deg innimellom. Det vil si å se deg. I stedet for kun å se omrisset ditt.

        Jeg tenker at i blant er det greit å gi en tilbakemelding som ikke kun stryker noen over ryggen, for å fortelle hvor flinke de er, hvor rørende de er, eller hvor vakre tårer de har. For det er jo også en trend.

        Når jeg maler, så er det for min egen del kjekt å bli løftet litt. Det gir meg selvtillit. Men det er ofte de litt mer kritiske spørsmålene som får meg til å tenke over ting. Og det er jo det jeg egentlig vil, forsøke å bringe noe videre. Se noe nytt. Strekke meg mot det jeg ikke helt klarer å fange med tanken engang. Og slik er det når jeg skriver også. Jeg vil noe mer enn kun å høste bekreftelse på at alt jeg gjør er riktig eller fint eller søtt eller tåredryppende eiegodt. Det ligger en idé bak det jeg holder på med, og den ideen handler ikke om ros, men om å formidle at det er mulig å løfte foten, og ta ett skritt framover. Og så et til. Samtidig som jeg forsøker å si at det ligger en verdi i oss alle, ved å bruke meg selv og mine egne livsutfordringer som et bakteppe. Om ros var alt jeg ville ha, ville jeg ganske raskt finne ut av hva som gir meg det, og så la det i stedet være min ledestjerne.

        Ha en fin dag.

        Bjørn

        • gamle ugle sier:

          Takk Bjørn. Nei, jeg hadde ikke behov for å gå i forsvar. Jeg var klar over at jeg forserte nok en terskel med dette diktet, og føler meg ganske trygg ja, i det.

          Ja jeg forsøker, etter beste evne, å stå i det, som meg selv. Og å la andre stå i sitt. For det er det eneste vi kan, mener jeg, som mennesker. Møtes som subjekter som eier våre egne opplevelser, og som gir andre samme rett til sine opplevelser.
          Og jeg skriver for å uttrykke meg, det er nødvendig.

          Ønsker deg en fin dag –

  7. qvinde-hast sier:

    Sånn er det bare, og hvis man får den frem i lyset og delt den blir den mindre påtrengende og gir grobunn for andre ekte følelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s