nytten av klaging

NYTTEN AV KLAGING
Nytten av klaging
er undervurdert,
sier jeg,
som har erfart at
klaging kan gjøre meg
mye lettere til sinns.
For etterklagingsvirkningen
er uvurderlig.

Selve klagingen kan være
lavmælt og monoton.
Utholdt, nesten uten pauser.
Og den kan vare lenge.

Den gode etterklagingsvirkningen kan komme
langsomt og umerkelig, den også.
Men den kommer,
med tiden,
er min erfaring.

Klagingen kan også være brå og eksplosiv,
og komme som bruddstykker.
Litt «på to hjul i svingene»,
om du forstår,
du som leser dette.
Og den kan være temmelig høylytt.

Da er etterklagingsvirkningen
balsam for kroppen,
som blir såre fornøyd
etter stormbygene.

Noen ganger,
ganske ofte i grunnen,
er det som om nåtidsklager,
idet de flyter ut,
tar med seg rester av fortidsklager.
Det er gammel klaging som
aldri fikk sett dagens eller nattens lys.
Men som satte seg fast i systemet
som avleiring med tilstoppende effekt.

Etter slik klaging er virkningen
en voldsom lettelse,
det er som å sveve.

Det er da jeg virkelig innser
nytten av klaging.
For meg, vel og merke.

For kanskje har du
en helt annen erfaring
med klaging?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

16 svar til nytten av klaging

  1. Ingrid sier:

    Svært gjenkjennelig.
    Jeg har innsett nytten av bevisst å kople nåtidsklager til reaksjoner i fortids ….
    Permafrost?
    Og jeg har innsett nytten av å klage.
    Først i mitt private rom, der jeg gir meg selv lov til å merke at jeg har noe å klage på.
    Og gir meg selv lov til å eksplodere i klagemodus.
    Uten sensur.
    Så i det offentlige rom, saklig og etter nøye overveielse.
    Uten … Uten det mål å tvinge fram en bestemt respons.
    Målet blir …
    Først … Å sette ord på klagen. Mine ord.
    Og så … Registrere hva responsen blir.

    • gamle ugle sier:

      Takk for interessant respons. Kobling mellom nåtid og fortid er svært nyttig ja.
      I tillegg til det du skriver om planlagt klaging, i det offentlige rom (slik jeg oppfatter det), vil jeg nevne spontanklaging, i det personlige / halvoffentlig, kanskje. Det er skummelt, men nyttig det også. Og i tillegg kan det være en måte å sette grenser på.

      Legger merke til at du skriver «sette ord på klagen». For klaging kan ofte være kroppslig ikkeverbal, slik jeg ser det. Og gi seg til kjenne på mange måter.

  2. Mormor sier:

    Kjenner den 🙂
    Klem på en torsdag 🙂

  3. Fornøyelig klokt! Etterklagingsvirkningen, så herlig ord, og tenker man på ordet klagesang, så blir det nærmest en etterklang:)

    • gamle ugle sier:

      Takk Kjersti. Jeg har tenkt på etterklang ja.
      Og den langsomme klagingen jeg beskriver i diktet er som en musikalsk klagesang. I grunnen hører jeg dette som musikk jeg –

  4. Bibbi sier:

    «Noen ganger,
    ganske ofte i grunnen,
    er det som om nåtidsklager,
    idet de flyter ut,
    tar med seg rester av fortidsklager.»

    …og der kjenner jeg hvor godt det kan gjøre å si fra, der jeg kjenner grunner for det.
    Takk Gamle Ugle.
    Klemmer sendt fra et Trøndelag med mye vær 🙂

    • gamle ugle sier:

      Takk Bibbi, jeg kan bare si meg enig i det du skriver. Koblingen til fortiden er veldig viktig, ikke bare teoretisk, men på et opplevd kroppslig og følelsesmessig plan. Det kan oppleves som at det faller på plass, i kroppen, og å si fra i nåtid blir ordentlig ok.
      Ettermiddagsklem –

  5. Å klage litt er bra. Selv om ordet «klage» har en negativ klang i seg. Men det handler jo egentlig om å sette ord på ting. Og det er jo positivt. En annen ting ved siden av klaging som er positivt, er om klagingen åpner opp for muligheter. Og det kan skje i blant. Fordi det å sette ord på noe ofte gjør at andre setter ord på noe også. Og så kan en dele noen tanker. Og kanskje oppdage noe helt nytt.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Takk Bjørn, for et språklig innspill. Som fikk meg til å tenke litt mer.

      Som jeg skrev i kommentaren til Ingrid, så tenker jeg på disse dype klagene som kroppslige. For meg er det sånn at de ofte kommer til meg, eller kommer ut, som nonverbale uttrykk. Som lyd / musikk, indre / ytre bilder og dikt. Dikt er jo ord og tanker, men også i stor grad musikk og sanselighet.
      Så for meg er det flere trinn i dette; merke i kroppen, slippe frem eller ut lyden eller bildet som kommer, oppleve og sanse det, erkjenne at det er der. For så å sette ord på og ev. dele det med andre.

      Og jeg er enig at klaging kan åpne for muligheter. Er det mye som har vært stengt inne, og som har krevd mye energi, av kropp og psyke, ja så kan klaging frigi energi. Det er kanskje dette som kalles å «gi slipp»?
      Med frigitt energi kan blikket vendes andre steder, for ev. nyoppdagelser.

  6. Er som å late vannet i benklærne i vinterkulda

  7. qvinde-hast sier:

    Så enig, for meg er klaging en livsnødvendighet, en overlevelsesmekansime. Uten klaging, ingen bearbeiding, vekst eller mulighet for ekte glede og lettelse. Så, takk for den!

    • gamle ugle sier:

      Og takk til deg for ordene dine.
      Det høres kanskje rart ut, men det koster litt for meg, enda gjør det det, å legge ut dikt om dette. Å forsvare klaging er kanskje ikke det som gir den beste imagen, tenker jeg av og til, med litt ironi da –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s