skolegården

SKOLEGÅRDEN
skolegården inni henne
var svart

hun var
ubevegelig
uhørlig
umerkelig

hun ville
vekk
hun var
fanget
i skolegården

alt
gikk uendelig langsomt
stopper nesten opp

hun var
uten initiativ
kroppen var
stille
stivnet
låst

hun var
igjen forlatt
ingen så henne
ingen lette etter henne

ingen hørte
hun klang dempet
med sordin
hør smertespråket mitt
sa hun
hør stum kvalt lyd

ingen spurte: hva vil DU?
ingen
ingen brydde seg

hun var
forlatt
i skolegården
inni henne var det
svart

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, relasjoner. Bokmerk permalenken.

6 svar til skolegården

  1. Bibbi sier:

    Sterkt å lese Gamle Ugle, og jeg gjenkjenner så alt for godt.
    Klem.

  2. Løvetann sier:

    Gjennkjenbart og det vekker såre minner

  3. Mormor sier:

    Huff for en skolehverdag.
    ungt for den lille som må vikle seg ut,
    Som voksen .
    Klem 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s