MUSIKKEN MELLOM OSS
Det klinger en
enslig tone, i rommet.
Den kommer fra deg
og fanges opp av meg.
Snart klinger tonen videre
i min resonanskasse.
Noen ganger er tonene våre
nesten likelydende.
Andre ganger vibrerer
helt andre materialer i meg,
enn det gjør i deg.
Da blir tonen ganske annerledes, klingende
i meg,
enn det den var, klingende
i deg.
Jeg sender tonen tilbake til deg,
båret på min klangbunn.
Kanskje fanger du den opp
med din kropp.
Og lar den klinge litt hos deg,
som en nyoppdaget overtone.
Slik sender vi
toner
fram og tilbake
mellom oss.
Av og til klinger de
samtidig, tonene våre,
og lager deilig vellyd
eller herlig dissonans.
Andre ganger stopper
musikken opp,
og det blir stille.
Helt stille.
Men selv stillhet kan
kalles musikk,
tenker jeg.
Når den er skapt
i anerkjennelsens rom
mellom oss.
©gamle ugle
gamle ugle 
Stillheten rommer det vakreste språk
og de største symfonier.
Klem 🙂
Og stillhet eller pauser er viktige deler av musikken. På riktig sted til riktig tid –
Om «ma», som bl. a. er stillheten mellom toner.
http://home.planet.nl/~ooije006/david/writings/lutedou5_ma_p.html
Mange takk for dette, gamle ugle. Det gir gjenklang på mange plan … og det er noe med «empati» og «anerkjennelsens rom» som ligger til modning.
Takk selv, for påminnelse om zen. Føyer til John Cage.
Skriver dikt som dette for å undersøke relasjoners kvaliteter. Ikke første gang jeg tenker på det, men tidligere ble det mye akademisk skriving om dette. Befriende å supplere med litt fri metaforbruk, det kan noen ganger åpne –
Det var vel via Cage jeg kom borti «ma» 🙂 Stillheten, pausene … hvor ofte har jeg ikke vært for rask med å putte ord i noe som kunne blitt en fruktbar stillhet?
Det er noe med timing og med opparbeidet tillit, tenker jeg. Å tåle stillheten, det kan være vanskelig det.
Diktene dine er alltid fulle av livsvisdom og klokhet. Men noen skiller seg også ut som god kunst, tenker jeg. Hvis jeg kan få si det. Dette diktet er en av de helt store også kunstnerisk sett. Musikken som metafor, nyyydelig. Ja, pausene er en forutsetning for musikken. Uten pauser, ingen musikk….
Sier meg enig i det, Kjersti!
Takk til dere begge to. Det var innlegget ditt om empati, Ingrid, som satte meg i gang med dette diktet.
Vakkert
Takk skal du ha.
🙂
Nydelig.
Takk Bente.
Dette var jo veldig poetisk og musikalsk, gamle ugle. Du er sååå flink. Jeg digger diktene dine og formen din.
Takk for dine fine ord, jeg blir nesten flau, merker jeg. Men glad også, for at det jeg skriver når frem til noen.