holder hun?

HOLDER HUN?
Utstrakte armer,
rekker de langt nok?
Helt rundt henne?
Sterke armer,
tåler de vekten av henne?
Er hun trygg når hun hviler
i sine egne armer?

Stødige bein,
er de stabile nok?
Kan hun stå oppreist,
på beina sine?
Og bærer de henne overalt,
når hun beveger seg,
hele seg,
rundt i sin verden?

Kroppen,
hele følelsesspennet hennes,
alle tankene,
holder det?
Holder det for henne?

Er hun varm nok
i seg selv
til å romme
hele seg?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen. Bokmerk permalenken.

18 svar til holder hun?

  1. Løvetann sier:

    Du beskriver det så utrolig bra

  2. me sier:

    Veldig godt igjen, gamle ugle. 🙂
    Nå venter jeg snart på at du får alle disse kloke, rytme ordene dine samlet i en perm snart.
    Jeg vil ha en diktsamling å legge under juletreet neste år…:-)

    Gikk det bra med henne?
    Klarte hun alt dette på en gang?

    Ha en fin dag! 🙂

    • gamle ugle sier:

      Takk for dine fine ord. Vi får se, sier jeg igjen til det du sier om å samle diktene, kanskje du må medvirke?

      Hun klarer nok dette mye bedre nå, men kanskje er det en livslang prosess å romme seg selv, tenker jeg. Og hun gir seg ikke –

      Nydelig onsdagskveld ønsker jeg deg.

      • me sier:

        Ja, jeg tror at det er en livslang prosess å romme seg selv i alle kroker og hjørner og til stadighet ha like mye kontakt med alt dette. Jeg bare kom på diktet til Inger Hagerup

        Mauren
        Liten?
        Jeg?
        Langtifra.
        Jeg er akkurat stor nok.
        Fyller meg selv helt
        på langs og på tvers
        fra øverst til nederst.
        Er du større enn deg selv kanskje?

        smiler, det er søtt, med en humoristisk liten snert og veldig, veldig beskrivende og ja, hva skal jeg si, alvorlig på samme stund, det bare traff meg for veldig.veldig mange år siden og jeg har siden hatt det klistret opp på dodøra mi

        • gamle ugle sier:

          Inger Hagerups dikt er nydelig. Passer for alle aldre gjør det også.

          Mitt dikt har sin historie. Noen ganger må man streve litt for å finne tryggheten og varmen i seg selv. Man må erstatte noe som aldri var der, og det kjennes noen ganger nesten umulig.
          Men det er nødvendig å forsøke, opplever jeg. Samtidig som man forsøker å være raus med seg selv; når armene svikter, eller man faller en gang eller to fordi beina ikke bærer en. Og tåle å fryse litt også.

  3. Mormor sier:

    En gang blir de lange nok, armene.
    En gang blir de sterke nok, bena.
    En gang vil hun føle seg varm i seg selv.
    En gang…

  4. Maria sier:

    Noen ganger tror jeg at tankene og kroppen krangler om svaret på det å romme seg selv. «Ja» sier tankene – det må du. «Nei» sier kroppen, det makter jeg ikke. Og midt i skjæringspunktet mellom makter ikke og skal klare, er livet. Tyngre og lettere enn noen av oss noen gang var forberedt på. Og godt er det. At vi ikke visste. Ikke vet.

    • gamle ugle sier:

      Ja, sånn tenker jeg også.
      Og kroppen kan være den som holder igjen, som bærer gammel utrygghet. Som beskyttelse kanskje.
      Det går an å la kroppen få tid til å kvitte seg med noe av utryggheten også. Det koster, men noen ganger er det nødvendig. For kroppen kan være ganske sliten av å alltid være på vakt.
      Jeg tror også det er godt å ikke vite alt som ligger foran en –

      • Maria sier:

        Sukk. Ja takk til å bli kvitt et lass utrygghet, til å komme videre og samtidig bruke tiden til hjelp. Kroppen kan være sliten av å stå i giv akt alltid. Tenk å kunne ta imot. Slippe litt tak. Tåle. Ja, tenk det.

        • gamle ugle sier:

          Tar imot sukket ditt jeg, for jeg kjenner meg godt igjen.
          Kommer nok ikke utenom at kroppen bruker tid, når tryggheten svikter. En fysioterapeut sa engang til meg at hver gang en muskel spente seg av ville det komme en motbevegelse, den vil prøve å gå tilbake til sin spente posisjon.
          Jeg tenkte videre på dette, og tenker at progresjon følges av regresjon, om og om igjen, men allikevel bevegelse fremover. Slipp og hold –
          Minner meg selv på det, når jeg opplever stillstans, som ofte ikke er stillstans, men nødvendig fase underveis.

  5. qvinde-hast sier:

    Den som gir rom for undring og tør å stille spørsmål om sin egen styrke blir sterkere enn den som overkjører seg selv, tenker jeg. Men det er en tung prosess..

    • gamle ugle sier:

      Det er en tung prosess ja, men noen ganger kommer man ikke utenom. Selv havnet jeg oppi dette etter at livet virkelig slo til. En profesjonell hjelper som skulle hjelpe meg med fysiske smerter sendte meg istedet et helt annet og vondt sted. Og for å si det sånn, jeg hadde nok aldri valgt det, om valg hadde vært mulig.
      Nå har jeg vært igjennom mye, og har gjort mine erfaringer. Kan nok hende at jeg litt etter litt blir sterkere, fordi jeg har loddet dypt. Det har i grunnen snudd opp ned på livet mitt dette. Tungt ja, men jeg er forbi det punktet nå, at jeg ønsker meg tilbake til før, for å si det sånn.

      • qvinde-hast sier:

        Enig, livskunnskap er dyrekjøpt, men ikke bortkastet. Men man blir annerledes og kan ikke rehabiliteres tilbake til livet som det var før og det er nok vanskelig for andre å forstå..

        • gamle ugle sier:

          Ja, sånn er det nok. Og endringene kan være store –
          Trengs nok mye informasjon og takk til dem som har krefter og mot til det. For selv om det ikke er mulig for andre å forstå, så er det kanskje mulig å forstå at man ikke helt forstår.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s