forbudt tristhet

FORBUDT TRISTHET
Den forbudte barnetristheten er i henne.
Hun merker hvor lite hun liker det.
Ønsker å få den vekk, tristheten,
også nå som hun er voksen.

Og hun husker være-glad-leken.
Leke, leke ikketrist,
leke glad, leke barneglad.
Gjøre de voksne glade.
Ikke voksentriste,
men voksenglade.

Forbudte barnetristhet,
hemmelige barnetristhet.
Gjemmesegtristhet.
Ensomme barnetristhet.

Og hun tenker, som voksen:
Hvorfor er det som om tristheten
fremdeles er uønsket,
ja nærmest skambefengt?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

18 svar til forbudt tristhet

  1. Mormor sier:

    Trist skal ikke være.
    trist skal ikke synes,
    Happy – happy -happy
    skal vi danse rundt
    som marionetter.

  2. Sara sier:

    Vakkert… 🙂

  3. qvinde-hast sier:

    Ja, ikke bare skambefengt, men sykeligjort, den skal behandles med piller eller terapi! Aksept og lytting og la mennesker i fred er liksom ikke tidens melodi.

    • gamle ugle sier:

      Sånn er det og derfor kjenner jeg for å ta til motmæle. Både på egne vegne, for helsa, jada, kroppen min nekter mer av dette spillet. Aksept er helsefremmende, tror jeg.

      Jeg registrerer også at det er andre som ber om unnskyldning for at de er triste, også på nettet. Og noen forteller at de har vært hos mange behandlere før de engang ble spurt om hvorfor de var triste. Aksept var nok lysår unna.

  4. Delt på Facebook. Jeg har lest alt du har skrevet i det siste og ikke lagt inn kommentar – har bare hatt ett ord: gjenkjennelse, samtidig som jeg har vært neddykket i egne greier.

    Gjenkjennelsen er stor. Og til stor støtte. Kommer tilbake med flere ord etterhvert.

    • gamle ugle sier:

      Takk for gjenkjennelse. Har ikke vært så kommentarivrig selv i det siste. Noen ganger er det sånn.
      Jeg leser bloggen din jevnlig og forstår at du har ditt.

  5. Bibbi sier:

    Gjenkjenner, og synes det er fint du skriver om dette.
    Barnetristhet, jo den er fortsatt med, og den trenger aksept ikke, nå-skal-vi-være-glad-leken.
    Takk.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenkte jeg fikk prøve å legge ut disse diktene. Selv har jeg en tendens til å trekke meg tilbake i mitt hjørne med disse temaene. Kanskje kan det være lurt å dele litt av dette også, for egen del. Aksept er en prosess som tar tid.

      Jeg har også lagt merke til at en del bloggere beklager at de ikke er glade nok, positive nok. Så da kan jeg være en motvekt, og bidra med mitt til at det kan være plass for hele spektret.

      • Bibbi sier:

        Jeg er glad du har en blogg, som gir rom for hele spektret av følelser.
        Som deg, har jeg trukket meg tilbake med denne tristheten, og ikke alltid fått helt tak på, hva den bunner i.
        Noe har blitt bedre med årene, men det henger igjen endel. Jeg tenker litt høyt her: mister man et menneske, som står en nær, da opplever man sorg. Denne sorgen aksepteres av samfunnet. Det er noe de fleste kan kjenne seg igjen i før eller siden. En forståelig sorg, blir en akseptert sorg, og gir større muligheter til bearbeidelse.
        Så finnes det andre sorger, de mer skjulte, det man ikke snakker om, det som ikke så mange kjenner til. Sorg som kan forbindes med tap, men i en annen form enn å miste noen som står en nær. Dette finnes det få eller ingen tradisjoner for, aksept, behov for bearbeiding, behov for forståelse til å leve med. Jeg tror mange blir gående med innekapslet sorg, som ubearbeidet koster samfunnet mer enn de aner. Jeg savner romslighet for det, som er litt anderledes, det som for øyet ikke er synlig, og at fortid blir sett på mer enn en diagnose, som skal trenes eller tenkes vekk, og jeg tror aksept er en del av denne veien.
        Ble langt dette Gamle Ugle, men dette engasjerer.

        • gamle ugle sier:

          Jeg er glad du kommenterer, det setter i gang tankene mine.
          Oppfatter også dette som innkapslet gammel sorg eller tristhet. Som kroppen er vant til å holde inne, men det gjør at den til slutt blir utslitt. Og som den gjerne vil slippe litt av taket i. På et vis er det et traume, noe som har hengt seg opp –

          Jeg tror også dette koster både enkeltpersoner og samfunnet mye. Mye energi bli bundet opp til å holde kontrollen over tristhet og sorg, som det ikke er rom og tid for noe sted. Det har det aldri vært, så sånn sett er det gjentagelser igjen, fra fortiden.

          Fortid som noe som kan trenes eller tenkes bort? Ja maken til naivitet, er jeg fristet til å si da. Fortiden er en del av oss, som helst skulle integreres, tenker jeg. Skriver på et dikt om forholdet fortid – nåtid, slipper det ut når det er klart.

  6. Bente sier:

    Kjære gamle ugle.
    Så fint at du sier at trist er trist og ikke forbudt.
    Så fint at de som leser også mener det.
    Klart det er sånn,
    Trist er trist.

    Jeg sender en glad,men respektfull klem

    • gamle ugle sier:

      Takk Bente, dine ord er som gull.
      Det hjelper å si det som det er, ikke alltid så lett for de av oss som har vokst opp med at disse følelsene helst ikke skal finnes. Og i alle fall ikke uttrykkes.
      Og de gir seg ikke, de følelsene, før de får lov å være der, er min erfaring. Og kanskje stenger de for andre følelser?
      Din glade klem mottas med takk og respektfull klem sendes til deg –

  7. Bjørn Hølbakken sier:

    Det er mange barn som spiller roller. Og mange voksne. Roller en ikke alltid klarer å velge selv, eller se at en velger. Heldigvis har vi som er voksne likevel kommet til et punkt hvor vi kan velge hvem vi vil være og hva vi vil stå for. Vi kan styre oss selv mot det å være helter eller skurker eller overflater eller dybde eller offer eller foregangsmenn. Greia er bare at uansett om vi kan velge, har alle valg sin pris. Og vi må ikke bare være være villige til å betale den, vi må også være i stand til det.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Takk for ditt svar. Jeg er enig i at det går an å endre. Noen ganger tar det lang tid.
      Å vite prisen for å velge noe er ikke alltid så lett.
      Og det gjelder å velge med hele seg, tenker jeg. Min erfaring er at kroppen ofte er et helt annet sted enn tankene. Og at kroppen ofte vinner, når det kommer til stykke.
      Fin kveld til deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s