en å lene seg på

EN Å LENE SEG PÅ
hun var en
som andre kunne
lene seg på
når de trengte det

for hun tok imot dem
med sin styrke
svarte med sin stødighet

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i identitet, relasjoner. Bokmerk permalenken.

16 svar til en å lene seg på

  1. Doble reaksjoner her: «så fint!» Og «hvem kan hun lene seg på?»

  2. Det er fint å kunne være en klippe for noen i blant. For eksempel for barna. Men det er ikke greit om en må være en klippe hele tiden, for alle, bare ikke seg selv. Likevel er det en stor forskjell på det å ha en slik kunnskap om eget ståsted, og det å kunne nyttegjøre seg den kunnskapen. For vi låser oss gjerne i roller. Fordi vi ikke våger annet, eller fordi det ligger en eller annen gevinst der. Kanskje litt av begge deler.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Ja, å vite om eget ståsted er ikke det samme som at det endrer seg. Og jeg tror at det handler om mer enn roller, for noen av oss.
      Noen ganger er kroppen involvert, og har ikke erfaring med at den kan lene seg på noen andre, at det er trygt. Det trengs nye erfaringer, i kroppens tempo, tror jeg.

      • Jeg leste et sted at den eneste smaken vi mennesker er født til å like, er søtsmak. Fordi morsmelk er søt. Alle andre smaker må vi lære oss til å like, en etter en. Derfor blir det feil å la for eksempel ungene styre menyen, fordi vi vil være snille og er så glad i dem, eller vil unnvike konflikter ved bordet. Vi kan ikke bare gi dem søtsaker. Vi må lære dem til å spise grønnsakene også. Pushe litt, selv om de ikke liker å smake på det som blir servert. Det nytter lite å vente på at de skal få lyst på fisk av seg selv. Eller broccoli. Så slik er det kanskje på andre felt gjennom livet også; vi må smake for å lære oss til å like, lene oss mot, eller åpne opp en knute. Igjen og igjen. Til det føles riktig.

        Bjørn

        • gamle ugle sier:

          At barn må få smake forskjellig ting, det er jeg enig i. Men selv om de får smake på nytt og på nytt, så hender det de aldri liker, er min erfaring.

          Når det gjelder å lene seg på noen, ha tillit til dem, eller å lene seg til seg selv, så oppfatter jeg at det handler om grunnleggende trygghet eller utrygghet. Som kan sitte dypt i kroppen.
          Og kroppen kan ikke tvinges, da kan den låse seg, er min erfaring. Alternativt farer tankene, rasjonaliteten, av gårde i liksomtillit, mens kroppen står igjen, med utryggheten.

          Har man gamle og dype erfaringer med sviktende tillit, kanskje har det gjentatt seg når man som voksen prøvde å lene seg på noen (for noen skjer dette hos profesjonelle hjelpere), ja da kan det hende kroppen trenger lang tid. Og også å bli tålt som en som ikke tør, eller ikke kan, eller ikke har tillit. Tillit og tvang går dårlig i hop. Å bli gitt tillit derimot, kan skape tillit, er min oppfatning.

  3. Bibbi sier:

    Jeg tenker, det er viktig å finne balanse, men ikke alltid like enkelt, når man sitter med roller som ble tildelt en i ung alder.
    Det krever refleksjoner over tid, for både kropp og sjel skal henge med når det skjer endringer med en, og en skal ta seg ut av gamle mønstre. Min erfaring.
    Ønsker deg en fin lørdag.
    Bibbi

  4. Bente sier:

    Det er fint å være en som andre kan lene seg på.
    Også trenger man noen man kan lene seg på selv.
    Da blir det trygt.
    🙂 Fortsatt god helg!

  5. Tanketrollet sier:

    » Hvem kan HUN lene seg på «- var det første som slo inn. Det er som du sier det – lettere for mange å være en som andre lener seg til. Jeg er ofte en sånn for andre, og kjenner at jeg ikke har krefter lenger til å la andre lene seg til meg. Samtidig har den rollen gitt meg en nesten absurd opplevelse av betydning for en annen. Hvem er jeg når du ikke kan lene deg inntill ? Det er en kjerneoppgave for meg, å være like mye selv om jeg ikke orker å bære mer. Knapt nok mitt eget til tider. Undrer hvordan jeg skal få kroppen med på dette ?

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons.
      Jeg kan ikke svare på vegne av andre enn meg selv, og jeg tror det finnes mange svar på de spørsmålene du stiller. Jeg kan bare tenke litt høyt om dette.

      Jeg tror noen ganger at svaret på det første – hvem kan HUN lene seg på – kan være at hun slett ikke kan dette med «å lene seg», ha tillit til. Hun har ikke erfart det på noen ok måte, kanskje tvert imot.
      Hun har i stedet alltid vært en som andre lenet seg på, hun er oppdratt til det, det er hennes identitet. Og hennes trygghet.

      Som du beskriver så blir dette slitsomt etter hvert, jeg opplever dette først og fremst kroppslig. Hadde det ikke vært for at kroppen ropte så hadde jeg fortsatt som før.
      Og kroppen trenger tid, og må tåles. For den er ikke så god på å tåle seg selv. Derfor må jeg være der med kroppen og anerkjenne den, både når den tør ytre sine behov, og når den blir redd og trekker seg tilbake. Jeg må være den som kroppen min lener seg til, merker jeg. Og for egen del kan jeg ikke tvinge kroppen til noe, den må respekteres. Min jobb blir å tåle kroppen.

      Noen ganger finner man et medmenneske eller en hjelper som det er mulig å lene seg mot og som kan hjelpe til. Jeg har skrevet om det i diktet Du.
      Bare noen tanker på en søndag –

      • Tanketrollet sier:

        Takk gamle gode ugle ! For at du tenker høyt ! Min egen «drift» er ofte så sterk så jeg ender ofte opp som den som støtter. Jeg liker å støtte- men har også tenkt mye på hvorfor. Jeg tror det er ett strekt selvforsvar i min kropp. Jeg finner ofte støtte i det du skriver- for du skriver så ofte om det som også er mitt. Jeg øver og øver på å la være å støtte, men glemmer at jeg også kan øve på å ta imot støtte . Jeg skal alltid «nulle » det ut- så jeg ikke skylder noe……….Når jeg tenker meg om så har jeg nettopp ( «tilfeldig» ) møtt en ny venn som faktisk ikke lener seg- men som alltid lytter og ser. Jeg blir ofte ubekvem når han ikke deler så mye av sitt men har fokus på mitt. Han fyller det med stillhet………… da blir jeg nervøs. NÅ ser jeg gaven 🙂 TAKK Ugle 🙂

        • gamle ugle sier:

          Takk selv! Å tenke høyt sammen med noen kan åpne opp for ny forståelse, er min erfaring.
          Strekt selvforsvar, det var et spennende uttrykk. Det skal jeg tenke videre på –
          Relasjoner som gir andre dynamikker kan være døråpnere, når de når oss i rette øyeblikk, tenker jeg.

  6. Men var det noen stødige som HUN fikk lene seg på?

    • gamle ugle sier:

      Dypest sett var det nok ikke det. Hun var en som tidlig fikk rollen som støtte for andre.
      Hun har nok bare hatt seg selv å stole på ja, når det kommer til stykke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s