hos pianotanten

HOS PIANOTANTEN
hos pianotanten
satt jeg i plysjsofaen
spiste et skrukkete eple
mens jeg tittet på
samovaren fra Russland
og andre spennende saker
kapteinmannen hadde
hentet hjem

bare se ikke røre
satt i sofaen
og så og så
mens jeg hørte på
de to store som spilte
etter meg

jeg spilte først
satt på krakken
pianotanten ved siden av
hennes pianohender over mine
hun styrte
jeg var så vidt skolepike

hun bestemte alt
det var alltid feil når jeg spilte
aldri rett
måtte alltid spille
på nytt og på nytt

noen ganger ble hun
utålmodig og sint
jeg skjønte ikke
hva hun ville
musikken min ble aldri rett

hun bestemte og bestemte
over hendene mine
over musikken min
jeg så redd for å gjøre feil
for hun kunne bli enda sintere
like sint som Beethoven på bildet
over pianoet

jeg hørte ikke hva hun sa
tenkte bare:
vær så snill hender
ikke spill feil igjen

men jeg ville
spille piano skjønner du
så jeg spilte allikevel jeg
hjemme gjorde jeg det
på min måte

 ©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, livsutfoldelse, musikk, relasjoner. Bokmerk permalenken.

11 svar til hos pianotanten

  1. Bibbi sier:

    Takk og lov for, at pianotanten ikke kvalte ditt engasjement til å spille.
    Hun høres ut som en form for «tante grusom».

    • gamle ugle sier:

      Dette er forsøkt skrevet i et barneperspektiv. Men ja, hun hørte til den gamle skolen, det fantes mange som dem, på den tiden.
      Tror ikke de tenkte så mye over hvordan dette virket på små barn, den gangen. Og det fantes barn som synes det var greit også, med ultrakorreksjon.
      Men jeg hadde et sterkt engasjement for musikk, så jeg tok mine egne veier jeg.

  2. Mormor sier:

    Musikken gir mye og krever mye, men det var godt du kunne spille andres musikk etter din vilje, hjemme. For slik er det kanskje med mye Ute er det standarder man skal følge og inne kan man få følge sine egne ører-
    Klem på en søndag 🙂

    • gamle ugle sier:

      Det gjelder jo mange ting dette, at man kan føle seg overstyrt etter standarder. Når det gjelder folks uttrykk synes jeg det blir veldig problematisk.
      Tror ikke dette er så uaktuelt nå for tiden heller.
      Søndagsklem –

  3. me sier:

    Smil. Dette var kjent for meg. Takk!

  4. fjellcoachen sier:

    Så fint at du tok med deg det beste hjem!

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror jeg hadde en veldig sterk vilje og trang til å spille. Jeg spilte på gehør hjemme også. Og jeg lærte jo en del teknikk hos henne, men hun ble for dirigerende for meg. Jeg trenger rom for kreativitet rundt meg. Som barn var det ikke alltid like lett å skaffe seg det.

      Sluttet hos denne pianotanten etter noen få år og begynte i skolekorpset. Har hatt andre spillelærere, også på piano senere i livet. Tror kanskje denne pianotanten ikke helt matchet en sjuåring.

      Denne situasjonen dukket opp som et veldig tydelig barndomsminne, apropos ditt siste blogginnlegg. Og da var det bare å skrive det ned.

  5. Bente sier:

    Så fint.
    At du ikke ga opp.
    At du fortsatte hjemme..
    Og fant egen toner.
    🙂

  6. Tilbaketråkk: Et gledelig samarbeid! «

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s