skammens skala

SKAMMENS SKALA
Kikket de for nøye på henne,
kunne hun lett føle skam.
Kom hun ut til dem,
var skamrisikoen enda større.
Krevde hun noe for seg selv,
nærmet skamkatastrofen seg.

Så det var best for henne
å ikke merke seg selv.
Lukke seg inne,
koble ut kroppen,
blokkere skamsignalene.

For da slapp hun utslag
på skammens skala.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, relasjoner. Bokmerk permalenken.

13 svar til skammens skala

  1. Bibbi sier:

    Takk for at du skriver om dette, som det ikke skrives, eller sies så mye om.
    Ønsker deg en god dag fra regnfylte Trøndelag 🙂
    Klem

  2. Bente sier:

    Hm..Vondt å lese.
    Skam er vondt, vanskelig og fjerne.
    Har vi noensinne bruk for skam?
    Kanskje hvis vi har gjort noe mot noen. Da kan vi be om unnskyldning.
    Men skam?
    Jeg synes skam er vanskelig.
    Jeg sender en varm og glad klem. Der jeg står,har du ingenting å skamme deg for.

    • gamle ugle sier:

      Skam er skambelagt, tror jeg. Og det blir dobbelt skam, minst. Det er ikke behagelig å slippe ut ordene om skam, men det er nødvendig å fortelle at det var sånn. Bli kvitt litt av skammen over skammen.

      Jeg tror vi har mer skam enn vi trenger. Og at det noen ganger er feil folk som skammer seg, offer f.eks. skammer seg. Noen ganger er skammen noe som er pålagt; du skulle skamme deg, sa de før i tiden. Ofte til barn.
      Og det satte seg i barnets kropp, og kroppen husker det, også da barnet ble voksent. Og siden forsto at det ikke trengte skamme seg over å være seg selv, å være et menneske.

      Sender deg en varm klem tilbake, takk for at du leser.

  3. Mormor sier:

    Det vanskelige begrepet, det er ikke.
    går ikke.

  4. me sier:

    Det interessante er hvem som bestemmer eller lager reglene/normene for hva hun skal skamme seg over. Tenk for en makt overfor et lite barn.

    » Du skal skamme deg! » (-og gjerne over ting som andre bestemmer at du skal skamme deg over…klart det setter seg i kroppen.)
    Det pussige er hvordan samfunnet til stadighet forandrer eller påvirker hva hun skal skamme seg over,
    uansett forandringene så lager de voksne eller de som sier;»Du skal skamme deg!» nye og nye ting som hun skal skamme seg over…
    eller?

    • gamle ugle sier:

      Ja, det er interessant. Tenker at det har med sosialisering å gjøre. Oppdragelse til det vi til en hver tid TROR er bra for oss, sosialt sett.
      I min barndom var det en mix av religiøs skam (arme syndige menneske) og konvensjoner av alle slag, skikk og bruk, inkludert kvinneundertrykking. For et barn kunne dette være en tung bør å bære.

      Nå for tiden er kropp skam, er du tjukk (og du trenger ikke ha mange kilo for mye etter standard) burde du skamme deg over din manglende viljestyrke. Å være offer er skambelagt. Å nave, dvs være arbeidsløs, kronisk syk, ufør, er forbundet med skam. Psykisk sykdom gir grunn til å skamme seg, du tenker feil, er for negativ. Osv osv.

      Det kan hende det er mekanismer i grupper som opprettholder skammen, og flytter den rundt. Som en slags sosial kontroll kanskje.

      • me sier:

        JA. Kontroll.
        Hvordan kan samfunnet og oppdragerne styrke henne slik at hun blir sterk nok til å tåle alle de forskjellige påvirkningene/normene/grupperingene?

        • gamle ugle sier:

          Vanskelig spørsmål du stiller. Tror det er mange svar. Tillit, tid, romslighet, bekreftelser. Og sikkert mye annet.
          Kanskje handler dette om forholdet mellom den enkelte og samfunnet?

          • me sier:

            Tenkte på det i dag da jeg leste og så et program om noen ungdomsjenter som ikke kunne gå utenfor døra uten sminke. Ikke engang på hytta på fjellet. De følte seg avkledd og helt hjelpesløse uten, mistet helt selvtillitten. Kan det ha noe med en indre selvtillitt, en indre trygghet, en indre selvstendighet, verdighet, en indre ro og fortrolighet med den man er? Kan det gi styrke til å ikke følre skam?

            • gamle ugle sier:

              Jeg tror det er individuelle historier her. Da jeg vokste opp var det ganske streng sosial kontroll, autoritetene var tydeligere da, for de fleste av oss, enten det var oppdragerne eller religionen.

              I vår tid pepres vi full krav til vellykkethet på alle områder, utseende, prestasjoner, yrke osv., samtidig som vi får høre at vi velger selv.

              Kanskje har alt dette både noe med den informasjonsstrømmen som flyter, mediene, og også markedets behov for å skape behov for sine produkter. Og dette blir en evig runddans, for mennesker som ikke mestrer, de kan tilbys nye produkter for mestring, enten det nå er materielle ting, vidunderkurer eller kosmetiske operasjoner.

              Å stå rak i dette krever enorm styrke. Når det gjelder skam så ble den tidligere gjemt godt unna, det tror jeg den tildels blir nå også. Derfor tror jeg på å ordsette og vise frem skammen. For bare da har den sjansen til å miste sin kraft.

              • me sier:

                Det var godt sagt og jeg synes det er så klokt sagt. Å ordsette, vise frem skammen kan medføre at den mister sin kraft. Ja, det kan jeg godt like. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s