snille barn

Snille barn, det var sterkt ønsket, ja et ideal, i min barndom. Når jeg leser dette diktet nå, noen år etter at det er skrevet, tenker jeg at det lett kan endres til å handle om voksne under press fra overmakt.

For selv om vi liker å tenke at vi som voksne tar ansvar for oss selv, og kan si nei eller ja, alt ettersom, ja så finnes det relasjoner hvor makt er ulikt fordelt. Og hvor presset om å innordne seg er betydelig.

Og hvor maktmidlene kan være økonomiske sanksjoner, tap av gunst eller ideologisk propaganda, for den del. Eller trusler om ekskludering fra fellesskapet. Og hvor makt kan opptre i forkledninger, til og med som hjelp. Og manipulering, det kan anses som legitimt, i det godes sak, ofte uttalt som: «til ditt eget beste».

Dette siste tar meg tilbake til barndommen igjen. For snille barn kan gjemme seg langt inni ultrafornuftige og selvstendige voksne, er min erfaring. Og noen ganger blir det trøblete –

Jeg pleier å la diktene mine tale for seg selv, men denne gangen ble fristelsen til å kommentere for stor. Og for å si det sånn, jeg synes vi godt kan snakke litt mer om fordeling av makt og følgene av å bli satt i avmakt, i samfunnet vårt. Så dette er mitt lille bidrag, på denne tredje adventssøndagen.

Uansett, kjære leser, du leser diktet på din måte.

SNILLE BARN
ikke lov til å være sint
ikke snakke høyt eller rope
ikke være lei seg
ikke protestere
ikke si imot de voksne
ikke si nei

måtte bare være
snill
stille
lydig

for de voksne blir lei seg
gud og jesus også blir lei seg
og det vil vi vel ikke?

ønsker oss snille barn sa de
snille barn til jul
det ønsker vi oss
snille for jesus
snille
veldig snille
supersnille

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i barndom, følelser og tanker, religion. Bokmerk permalenken.

12 svar til snille barn

  1. Første assosiasjon: Krav om blind lydighet som barn – og blid lydighet: «Og ingen sure miner her!» Trussel om utstøtelse: «Hvis du ikke er fornøyd, kan du flytte til et annet hotell!»

    En ung psykiater i feeden min på Twitter skriver om psykisk sykdom og «Uønsket atferd». Ingen sure miner der heller? Flytte til et annet hotell hvis du ikke er fornøyd?

    Paternalismen lever visst i beste velgående.

    Sammen med den giftige pedagogikken.

    «Alt er bra, det er bare du som er feil»

    Jeg beklager hvis man ikke liker det, men den tankeboksen hører ikke meg til. Det er ikke plass til meg i den.

    (løse tanker, i tråd med noe jeg jobber med nå …)

    • gamle ugle sier:

      Blind og blid lydighet, den sammensetningen der var stimulerende –

      Uønsket atferd ja, det høres ut som atferdsterapispøkelset har våknet til live igjen. Da jeg tok min hjelperutdanning på slutten av søttitallet var det mange debatter om dette. Og vonde historier fra omsorgssektoren florerte i media. Så det var å håpe at vi slapp dette.

      Men nei da, atferdsterapien har våknet til live og er nå, tror jeg, i allianse med den biologiske tilnærmingen til alt og intet, for å si det sånn. Det gjør meg trist.
      Så det handler om menneskesyn dette, er min oppfatning.

      Flytte til et annet hotell? Finnes det andre hoteller da, for andre en de som er stinne av gryn? Finnes det alternativer innen systemene, spør jeg da. Og dessverre tror jeg ikke det myldrer av det, nei….

  2. Mormor sier:

    Første impuls
    Vil ikke mer.
    Andre impuls
    gjør det jo selv.
    Tredje impuls
    Kan ikke fortsette.

    Klem på morgenkanten 🙂

  3. Bibbi sier:

    Snille barn ja, det var idealet, og de kommer frem til jul igjen: Nissen vil ha snille barn!
    Liker det ikke.
    Morgenklem fra Trøndelag 🙂

    • gamle ugle sier:

      Nissen og gud i tospann, tenker jeg noen ganger. Det er som om alt kan brukes, i lydighetens tjeneste.
      Og det er helt ok å ikke like det, ja det er befriende, synes jeg.
      Nordlig klem er på vei –

  4. Tanketrollet sier:

    Jeg fikk alltid en følelse av at jeg aldri var snill nok- når «de» sa at de ønsket seg snille barn til jul. Enda så snill jeg var. Selvutsletting hos en annen står høyt på ønkelista hos mange uvitende- tenker jeg.
    Nok en tudepåint Gamle Ugle .
    Klem på senmorgenen 🙂

    • gamle ugle sier:

      Jeg kjenner igjen dette, aldri snill nok. Alltid et forbedringspotensial. Ikke rart kroppen gikk i helspenn.
      Selvutslettelse tror jeg går i arv, om ikke dette brytes. Og det koster. Men det er nødvendig. Derfor skriver jeg om det, det er mitt bittelite bidrag.
      Klem på formiddagen er avsendt –

      • Tanketrollet sier:

        Ja, selvutslettelse går i arv. I det finner jeg trøst når jeg har brutt med arverekken. Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke vingeklippe ei på 10. Jeg skulle ønske meg at omgivelser- ikke bare arverekken- forstår omfanget av vingeklipping . Det begynner med en gang barn kommer til. Utestengelse er «straffen» mange bruker for å få noen inn i vingeklippende rammer, og det under fanen » fellesnormen «. Omgivelsen «peker » på en og ansiktet sier du er rar, nesten ikke helt god. Det koster krefter å stå imot. Jeg kjenner det på meg, og jeg ser det hos hun på 10- at hun ser » det» . Jeg forsøker å fortelle henne at det viktigste er at hun er seg, og at hun da kan føle seg ensom. Men at det ikke er farlig. Jeg har kjempet mot det som forelder i barnehage og barneskole, som nabomamma i gata, og som meg.

        • gamle ugle sier:

          Jeg følger deg i det du skriver. Dette er et vondt tema, som jeg har tenkt mye på.

          Det jeg selv kan gjøre er å fortsette å reflektere over min egen livspraksis. Og, siden gjort er gjort, dessverre, så kan jeg snakke om det, og forsøke unngå å gå i forsvar. Jeg kan erkjenne min del av ansvaret for det jeg har sendt videre, til neste generasjon.
          Når det er sagt så er dette litt komplisert, det er individuelle omstendigheter her, og mye rundt som også endrer seg. Vi sender det nok ikke helt uendret videre, og det er også forandringer rundt oss, som påvirker dette.

          Merker meg det du skriver: «Jeg skulle ønske meg at omgivelser- ikke bare arverekken- forstår omfanget av vingeklipping».
          Ja nettopp, det skulle jeg også ønske. Det koster enormt å stå imot.

          Jeg prøver å forstå hva som er så skremmende, hva det er som er så nødvendig å nikontrollere og hvorfor menneskelighet og følelser av alle slag, mennesker av alle slag, ikke kan tåles.
          Og jeg kommer til at en del av svaret er de verdiene vi praktiserer. Ja, vi har mange gode honnørord, men praksisen er ikke alltid i takt med dette. Og jeg kommer da til verdiene våre i praksis, de er preget av materialisme, inkludert effektivitet og alt det som følger med. Og i takt med dette trengs snille barn, tenker jeg.

          Jeg lot meg inspirere her på morran av kommentarene i denne tråden og kommer med et oppfølgingsdikt til tema, i løpet av dagen, tror jeg.

  5. Tilbaketråkk: to dikt om snille barn (reprise) | gamle ugle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s