GAMMELT SPEIL
Hun speilet seg ofte
i et gammelt sprukkent speil.
Der så hun sitt eget redde ansikt.
Hun gjorde det hun kunne for å forandre
sin posisjon og sitt ansiktsuttrykk.
Så søkende inn i speilet, på sitt eget speilbilde,
som til forveksling var likt noe forgangent.
Hun ventet på at ansiktet hennes skulle
utstråle trygghet, der inne.
Prøvde å sende bekreftelser inn i speilet,
i håp om å få det samme reflektert tilbake.
Men speilet var av det upålitelige slaget.
Det var som om det dvelte ved
det gamle bilde, og hadde mistet sin
speilende her-og-nå-evne.
Et gammelt fortidsspeil, var det,
konstruert i tidligere tider.
I nåtida ga det henne for mange
forvrengte speilbilder.
©gamle ugle
gamle ugle 
Absolutt … Ein ny spegel er å annbefale .
Ein gamal bere fortida med seg…
Den må ein ikkje ta med seg vidare!
God natt!
Takk for din respons.
Kanskje er det gamle speilet en hjelp på veien, tenker jeg. Til å forstå hvorfor ting er som de er. Slik at det kan falle på plass og integreres.
Riktig god natt til deg også.
Ja.. Så lenge ein ikkje dvele for lenge der..
Ved å halde seg i fortida klarer ein ikkje gripe livet her og no..
Klem i natta 🙂
Enig, med det forbehold at en lytter godt til seg selv og er i fortida så lenge en trenger det. Hvis ikke kan det bli en flukt til nåtida, og da innhenter det gamle en igjen, før eller siden, er min erfaring.
God morgen til deg.
Har ikke helt ordene, men det er en gjenkjennelse, og den er litt trist.
Ønsker deg en fin desemberlørdag Gamle Ugle, og en varm vinterklem herfra 🙂
Dette diktet er skrevet for noen år siden, og jeg vet ikke helt presist hvorfor jeg tok det frem nå. Jeg merker at det er noe mer jeg skal forstå her.
Trist, ja, men også tristhet finnes, tenker jeg, som prøver vedstå meg at den finnes, for meg også.
God helg til deg.
Hm..Dette med speil er spennende, synes jeg..
I Harry Potter finnes det et speil som viser det vi ønsker oss mest i verden..Der kan vi også fortapes.
Ditt speil hørtes Vanskelig. Men på den andre siden…Det er vel ikke så lett her? Går det an å tørke speilet? Da forsvinner støvet. Det er fremdeles gammelt,men gammelt kan være fint. Og kan egentlig ikke endres?
Hm..
Jeg blir helt borte i tankene om soeil og dette diktet ditt…
Ha vakker lørdag.
Jeg springer på jobb 😉
Takk Bente, du treffer på den måten at jeg prøver å finne ut hva det speilet forteller meg nå, i kraft av at det finnes. For ja, det kan nok ikke endres, men hva skal jeg med det?
Gammelt kan være fint, og det knytter oss til fortiden, og historien vår, ikke bare individuelt, men kollektivt. Som kultur.
Fin jobbelørdag til deg, da er du nesten frisk, forstår jeg?
Om speilet forvrenger eller henger igjen i fortidens bilder, sender det oss likevel videre, med historiene i ansiktet. Og vi kan vel «nylese» bildene og finne en historie vi ikke leste forrige gang? Kan vi ikke?
Klem på en lørdag 🙂
Ja, det tror jeg også mormor. Og jeg tror noen av oss har vegret oss litt for å se inn i denne typen speil, og det kan hende det er nødvendig? Av og til vil det nesten antikke speilet oss noe….
Historien refortelles gang på gang, tror jeg. Stykkevis og delt, i ulike vinkler osv.
Fascinerende.
Lørdagsvarme fra nord kommer pr. nettpost –
Det er vegringen som skader mest tror jeg,. For det er en avvisning og en ikkeaksept.
Lag for lag, bilde gor bilde og så kanskje det er noen som løsner og faller bort., håper jeg.
Solklem fra vinduskarmen 🙂
Ja, jeg følger deg i det du skriver, og føyer til, jeg har mine erfaringer med at noe løsner og faller bort. Andre ting blekner, som arr etter sår. Men først måtte verken ut, for å si det sånn.
Men det kan ta lang tid å tore eller orke å se i speilet. Selv om kroppen roper –
Har du sol hos deg? Her er det veldig lite av den nå, lysest er det akkurat nå faktisk.
Men jeg kan sende en lyshilsen til deg, for mørketid er ikke mørk, den har deilige fargesjatteringer.
Jeg er på besøk hos dere oppe i mørketiden,, og er betatt av de millioner sjatteringene av mørke.
Og speilet ditt? Min første tanke var: «Det er til å gå inn i». I mange år har jeg skrevet på en historie som heter «Gjennom speilet», der jeg, som Alice, prøver så godt jeg kan å holde balansen i møte med det irrasjonelle og surrealistiske som tror at det er Normen.
Å, du er i nord! Da vet du noe om lyset ja.
Din tanke om speilet tar jeg imot, og lar den modne. For som jeg har nevnt et annet sted her, jeg vet ikke helt presist hvorfor jeg la ut dette diktet nå, som jeg skrev for noen år siden, da jeg var et litt annet sted.
På en eller annen måte prøver jeg å forstå noe, på et nytt nivå kanskje. Og da er din tanke et innspill som kan være med å åpne for flere muligheter.
Jeg har det sånn med bilder og metaforer, at de trenger litt modningstid.
Bilder og metaforer trenger modningstid, ja. Og de trenger den enkeltes modningstid. En klok psykoterapeut skrev en gang at de tre viktigste ordene var «allow, allow, allow». Ikke presse, men tillate tingene komme fram i sitt eget tempo.
Ja, og jeg opplever at bildene, metaforene, de utvides med tid. Kan nok ofte umiddelbart ane i hvilken retning de sender meg, men kan ta tid å få dypere forståelse for dem. Eller å ta anelsen inn kanskje –
Takk til deg og de andre som responderer med sitt. Jeg merker at det hjelper å få responser. Da skjønner jeg vitsen med bloggen, for egen del.