møtt hvilken vegg?

MØTT HVILKEN VEGG?
Kjære arbeidsminister
og andre det måtte angå.
Jeg leser på nettet om
sykemelding når man møter veggen.
Det står at du skal
ikke gi opp.
Du skal prøve litt til,
bare litt til.
Og jeg leser at arbeidsgivere skal bidra,
og kolleger, ved å ta et ekstra tak,
slik at du ikke gir opp.

(Inntil kollegene også møter sine vegger?)

Jeg leser og leser
og undrer hva slags vegger
arbeidsministeren
og andre velmenende mennesker
snakker om.
Høres ut som lettvegger, for meg,
men ok, de finnes vel de og.

Men jeg sukker også litt.
For jeg håper de skjønner,
disse helsemaktmenneskene,
at for noen er veggen ikke lett.
Den er blytung.
Kan ha vokst seg
enorm, den veggen,
gjennom et langt liv.
Allerede i barndommen
ja kanskje veldig tidlig i livet,
var det vegger der som det
ikke var lov å merke.
Usynlige, umerkelige vegger…

Ruvende vegger for
små mennesker som tappert
tok seg sammen
og tok seg sammen.
Og som måtte late som om veggene ikke var der.

Prøvde bare litt til, og enda litt til, og bare bittebittelitt til, de barna …

Anstrengte seg så lenge at det ble vegger
inni barnet,
inni tenåringen,
inni den voksne.
Inni den som nærmer seg pensjonsalderen.
Inni den aller eldste også.

Derfor sier jeg, til arbeidsministeren og dere andre:
For noen er det helt nødvendig
å endelig gi opp.
Å gi opp kan være starten på å
komme seg tvers igjennom og forbi
den indre massive veggen.

Så vær så snill;
ikke si at det gjelder
å holde ut litt lenger.
At det gjelder
å ta seg sammen,
bare litt til.
Ikke si det til dem som
allerede er verdensmestre i
å ikke gi opp.
For de trenger det motsatte,
i møte med sine blytunge vegger.

Noen må si:
Stopp.
Ikke ta deg sammen mer.
Nå er det lov å gi opp.
Og – det står respekt av endelig å klare å gi opp.

For den indre veggen er her.
DU MÅ STOPPE NÅ,
sier kroppen.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

27 svar til møtt hvilken vegg?

  1. Mormor sier:

    Tiltredes 🙂
    Med ekeløv 🙂

    • gamle ugle sier:

      Takk mormor, for at du tåler min samfunnskritikk…..

      • Ikke bare tåler, GU, bifaller, står og heier, samler på dine ord og lar dem flette seg inn i mine tanker og bli til nye ord, mer samfunnskritikk. Jeg skriver om metaforer nå, i en helt annen sammenheng. Og da jeg leste dette, å jeg plutselig at denne veggen det snakkes så mye om … den er også bare en metafor. Enda en metafor som hopper opp og ned i hodet på folk og hindrer dem i å se det egentlige problemet. Og, slik jeg ser det, er ikke det egentlige problemet en vegg der framme, men en kropp og en vilje som har orket og orket og orket litt til og litt til og litt til … og som ikke har blitt kvitt slaggstoffer, så de har hopet seg opp … Vandrer videre på leting etter nye metaforer … hvem blir med på det?

        • gamle ugle sier:

          Takk, ordene din varmer, gjennom nettet.

          Veggen er en metafor ja, og som fellesmetaforer flest har de en tendens til å miste noe av sin kraft, tror jeg. Og da jeg leste om ytterligere press for å forsøke å unngå at folk som møtte veggen ble sykemeldt, ja da våknet noe i meg. Og jeg følte behov for å se litt på metaforen.

          Jeg tror metaforer fungerer best hvis man eier dem selv. Tenker litt høyt nå, men når mennesker i hjelpesystemene bruker ulike metaforer, som et sekkebegrep, ja da skjer det noe i hodet mitt, og kanskje i andres også. Opplever jeg at jeg tilhører denne «sekken», ja så føler jeg behov for å nyansere eller noen ganger rett og slett distansere meg fra den.
          Fordi jeg vet at det er generaliseringer, og at det kan få konsekvenser i det offentlige rom det, og for mange mennesker.

          Og for å komme tilbake til det du nevnte, hindringer for å se det egentlige problemet, ja, så er jeg enig. De egentlige problemene kanskje, for de er individuelle, og det er løsningene også, tenker jeg.

  2. Tusen takk for dine kloke betraktninger. Det er så sant! Akkurat slik er det for noen… Jeg ønsker deg ei fin uke 🙂
    Gode tanker fra Trollmor 🙂

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons. Jeg måtte tenkeskrive litt om dette, og så ble det til et dikt. Følte behov for noen nyanseringer eller kanskje innvendinger, sett fra mitt hjørne av verden.
      Ønsker deg en god uke –

  3. Spirea sier:

    Ny blogg for meg, dette – men her var det mye bra. Har sittet og scrollet meg nedover og lest både dette og annet. Du har skrivekunsten på plass, nydelig metaforbruk og jeg må si – dette var en flott blogg! besøker deg gjerne igjen. God uke ønskes deg :))

  4. ide-puffen sier:

    Kjempefint innlegg!! Men jeg liker ikke kalle det å gi opp, men å gi slipp 🙂 Gi slipp på alt presset rundt å fokusere på nuet, og gi seg lov til å la alt seile. Sette seg selv i fokus og ikke la noe eller noen gi seg selv dårlig samvittighet for at man melder seg ut.(det var det tyngste) Da først slipper taket selv om det tok år 🙂 Og man trenger ikke gå igjennom veggen, men reise seg sakte opp med knekt nese og prøve å finne veien rundt he he.
    Hilsen
    Randi

    • gamle ugle sier:

      Takk for veldig en interessant respons, og for at du deler dine erfaringer.
      Jeg tenker umiddelbart at dette handler om ulik ordbruk. «Gi slipp» er et utrykk jeg ikke bruker, av ulike årsaker, men jeg er klar over at mange har nytte av det. Jeg har skrevet dikt og fundert over det begrepet også.

      For meg handler det om å «gi opp» ja, og kanskje kunne jeg bruke ordene «gi slipp» om det som skjer etterpå. Sånn har jeg erfart det. Og jeg skal nok ikke gå rundt veggen nei, ikke lenger, den tid er forbi. Veggen eller hva man kaller den, måtte erkjennes, det satt langt inne.

      Men igjen, det er forskjellige historier, og ulike metaforer og redskaper som fungerer for den enkelte.

      • ide-puffen sier:

        Gi opp å prøve mer i det sporet man er så er det riktig ja, men er så redd for ordene, for gir man opp(i mitt hode, som jeg også har gjort) kommer jeg ingen veg. Man må vel igjennom veggen eller som du sier det erkjenne den…..det er vel det jeg mener med gi slipp, observere og akseptere. Godkjenne den trenger man ikke, men akseptere den 🙂 Vi mener nok det samme. Interessant og tungt tema om manges harde realitet. Jeg har brukt Mindufullness-metoden mye og den er fantastisk. «Orkanens øye» anbefales 🙂

        • gamle ugle sier:

          Takk for at du svarer, det er fint med ordskifter, som kan føre til mere klarhet.

          For meg handler dette om individuelle historier. Det er både noe som er felles i det, men også variasjoner fra menneske til menneske, tror jeg.
          Og videre, kroppen er nøkkelen, for meg. Jeg vet godt hvorfor det handler om å «gi opp», skjønner du, for mitt vedkommende. Jeg kommer ikke videre før jeg har «gitt opp» enkelte ting.

          «Gi slipp» er noe jeg aldri har helt forstått hva er, noen forsøkte forklare meg det en gang, men jeg var like vis. Og som jeg skrev i forrige kommentar, det nærmeste jeg kommer det jeg vil kalle «gi slipp» er det som skjer i kroppen når jeg er igjennom det jeg strevde med.

          Jeg har funnet frem til måter for avspenning og reiser i kroppen selv, som fungerer for meg. Det aller viktigste er å merke seg selv, og ikke overstyre kroppen og følelsene med tanker, da blir det bare tankeøvelser for meg, og jeg er like langt, eller kanskje til og med kortere..

          Når det gjelder «gi opp» i diktet så handler det om å innse at man ikke makter i arbeidslivet. Det handler ikke om å gi opp seg selv, tvert imot egentlig, tenker jeg.

  5. Clay K. :) sier:

    En dag melder jeg meg ut også, for kunsten 🙂 #livskvalitet

  6. Madam Ink sier:

    Jeg kjenner møte med veggen. Den jeg fikk som voksen. Smellet da jeg traff den kan ennå kjennes som ett ekko i kroppen.
    Fint at noen tørr å tale de som tror de vet, men som kanskje ikke har kjent smellet selv, midt i mot.
    Å tørre å gi opp gav meg tid og mulighet til å finne mine begrensninger og muligheter her i livet. Så nå er jeg glad jeg møtte veggen den gang da, og ikke nå.
    Takk for ordene som fikk topplokket i tenkemodus igjen…

    • gamle ugle sier:

      Takk for din kloke kommentar.

      Jeg hadde behov for å skrive ut litt av min frustrasjon over det jeg opplevde som litt lettvinte generaliseringer i media. Folks historier er så forskjellige, og disse «veggene» er nok mangfoldige og har ulikt opphav.
      Selv var jeg også temmelig voksen ja, og vel så det, før det begynte å si stopp. Jeg hadde oversett og overhørt alle mulige varsler på forhånd. Og i grunnen gjort som samfunnet vil, bitt tennene sammen og holdt ut, og latt som om veggen ikke fantes. Ikke gitt opp –
      Derfor ble det en langsom erkjennelse av at veggen fantes, for meg også, og en gradvis prosess med å gi opp, litt etter litt, for en som er opplært til ekstrem tapperhet var det tøft.

      Og oppi alt dette forsto jeg at også jeg har en verdi utover den nytten jeg kan ha, i arbeidslivet.
      Måtte bare skrive dette, det kjennes som lett banning i en eller annen kjerke –

  7. Annabella sier:

    Nå ble veggen min kortere. Tusen takk. Igjen.
    Ønsker deg en god søndag:)

  8. Tilbaketråkk: reprise: møtt hvilken vegg? | gamle ugle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s