frys

FRYS
Frys kropp,
frys.
Hold deg i ro,
frys.
Ikke gjør noe,
frys.

Send ikke fluktbeskjed,
frys.
Ildne ikke til kamp,
frys.
Beveg deg ikke,
frys.
Si ikke et ord,
frys.

Frys kropp,
frys,
sa kroppen, til seg selv.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i kroppen. Bokmerk permalenken.

14 svar til frys

  1. Der satte du igjen ord på noe jeg har tenkt i det siste:

    Enkelte har klaget over at det er vanskelig å kommunisere med meg fordi jeg er så «nøytral» og «har svake signaler».

    Det var en effektiv strategi da jeg trengte den, både den utvendige og den innvendige frysen.

    Den gangen.

    Nå er den et problem. Mest den innvendige. Det er så vondt å tine …

    • gamle ugle sier:

      Takk for din gjenkjenning, det kostet litt å legge ut dette, selv om det er skrevet for en tid tilbake.
      Det snakkes mye om fight- eller flight-reaksjoner. Og også litt om freeze. Noen av oss har mye av dette siste, veldig mye, som en slags beskyttelse kanskje? Eller rett og slett kroppens reaksjon, som den ikke kom seg ut av, og som derfor «spøker» i fortsettelsen….

      • Frys-reaksjonen må kanskje deles opp litt?

        Nå tenker jeg bare høyt her: Jeg er blitt anklaget for å mangle sosial intelligens av mennesker som er raske i reaksjonene og kjappe i replikken, noe jeg overhodet ikke er. Jeg tenker langsomt, og tankene mine må sirkulere gjennom livet mitt og kroppen og omgivelsene før de blir til noe som kan formidles i utadrettede setninger. Så i kontakt med kjappe mennesker kan tankene gå helt i baklås – det er avgjort en form for frys.

        Så er det kroppens «ikke merke» frys. Det var farlig å vise feil følelser, så de ble frosset ned.

        Og frys som reaksjon på motsetninger som ikke lar seg forene. Jeg skriver på et innlegg «om å bli gjort til Lolita» nå, og et svært godt eksempel på en slik ikke-til-å-tåle-frys, var når overgrepspresten holdt opp «Jesu legeme» under en gudstjeneste … i de samme fingrene som han hadde stukket inn i skjeden min mens jeg sov. Håper ikke dette ble for personlig – det er i hvert fall et talende eksempel på en situasjon der «frys» var det eneste alternativet til å gå i stykker.

        • gamle ugle sier:

          Hm, jeg utvider min forståelse for «frys» når jeg leser det du skriver.
          Du skriver: «Så er det kroppens “ikke merke” frys. Det var farlig å vise feil følelser, så de ble frosset ned.»
          Her følger jeg deg og forstår frys-reaksjonen som et mønster som en gang ble til, og som dukker opp i situasjoner som er lik, på en eller annen måte. Som en beskyttelse mot det som ikke ble tålt, verken av andre, eller en selv. Og det tror jeg kan være ulike situasjoner, de du beskriver og sikkert andre også.

          Jeg tåler det du skriver –

  2. Mormor sier:

    Hm…
    Jeg leser det Ingrid Johanne har skrevet og finner meg på en vei..
    Min vei. Jeg har også frys.
    Min frys henger igjen i en aprilkveld og en særskilt lukt fryser meg ned. Og fast.
    Til et monster.
    Frost kan være vakker, sett fra et lunt og trygt sted. Men herjer vilt med kropp og sjel, når man blir utsatt for den.

    • gamle ugle sier:

      Finnes nok mange som har frosset til, på bestemte steder, med lyder, lukter, ord. Eller i gjentagende situasjoner, slik at det ble et grunnmønster.
      Kroppen beskytter, men den kommer seg ikke videre, og det gjør vondt. Og er ikke vakkert, nei.
      Tenker på diktet du la ut her forleden, mormor.

      • Mormor sier:

        Henger alt for mye, nei, mye der.
        Skal bare gjennom helvetsmåneden og så er det ro til april 🙂
        Ska’kje vera beint.
        Men det er ikke noe som er så triggende, for meg, som lukter og dufter .
        November er nesten duftløs, heldigvis 🙂
        Klem

        • gamle ugle sier:

          Ja oktober er i ferd med å rinne ut, og da regner jeg med at jeg kvikner til.
          Triggere er så forskjellige. Jeg er et lydmenneske og tonefall og klanger virker sterkt på meg, i alle retninger.
          Sender myke toner….

        • Dufter trigger, ja, mormor … og takk for at du minte meg på at noen dufter varmer og gleder. Jeg kom plutselig på hvorfor jeg er så glad i å lage indisk mat … gurkemeie og cumin og ingefær og kanel minner om tryggheten ved å sitte på huk sammen med kvinner som laget mat over åpen ild …

        • Ingrid sier:

          Mormor … Jeg ble så overveldet av de gode matduftene at jeg ikke fikk skrevet at jeg ønsker for deg en best mulig vei gjennom helvetesmåneden. Men det gjør jeg<3

  3. Kom over et sitat fra Kafka i dag: «En bok må være øksa til det frosne havet inni oss». «Det frosne havet inni oss» er et fint bilde, selv om jeg foretrekker en varme som tiner det frosne havet langsomt.

    • gamle ugle sier:

      Ja, det var et fint bilde, «det frosne havet». Men tror ikke jeg kunne ha brukt øks nei (og jeg vet hvorfor), hjelperen som retraumatiserte meg gjorde det. Langsom tining, og uendelig respekt for kroppen og det den bærer på, tenker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s