fra vil til kan

FRA VIL TIL KAN
hun har duret i vei
på ren vilje hun
aldri tillatt seg
å sjekke om hun kunne

hun sa alltid:
jeg vil
til seg selv
vil og vil og vil

nå er det omvendt
hun spør seg selv
om hun kan:
kan jeg
kan jeg
kan jeg

for nå
vil hun
hvis hun kan

sånn er det
med henne

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

10 svar til fra vil til kan

  1. qvinde-hast sier:

    Så fint! Jeg tror det er bra å kjenne på tålegrensene sine og ikke ville mer enn man har godt av. Men det å sette grenser er en kamp, først mot seg selv og så mot andre som ikke kan eller vil forstå.

    • gamle ugle sier:

      Det er sant, det kan være både en indre kamp og en kamp mot uforstand eller også angivelig forståelse, utenfra, som kanskje opererer med andre premisser eller helt andre perspektiver eller agenda.
      Sette grenser krever styrke det også, kanskje skulle vi heie litt mer på hverandre.
      .

  2. Mormor sier:

    Sånn blir det nok.
    En gang…
    Ha en vakker dag 🙂

  3. Hei.

    Jeg har lest noen av diktene dine, uten at jeg har gitt deg tilbakemeldinger. Det som fikk dette til å peke seg litt ut, og gi meg lyst til å gi en lyd, var at ordet «jeg» var brukt. Ikke bare «hun». Jeg synes det var en fin ting.:)

    Bjørn

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons.
      Når det gjelder hvilke pronomener jeg bruker, så varierer det litt. Bruken av jeg og du er ganske sterke virkemidler, og jeg vurderer det fra dikt til dikt.
      Og har fått litt ulike responser på det, hos lesere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s