EGNE BEIN
Å stå på
egne bein
kan gjøre vondt
©gamle ugle
om gamle ugles dikt
Her finner du dikt som formidler følelser av alle farger
©gamle ugle
Jeg ber deg respektere diktene som mine. Ønsker du å benytte deg av noen av dem, ta kontakt på mail: diktugla@gmail.com
dikt- og prosaoversikt
Klikk (oppe under bildet) på:
dikt- og prosaoversikt ©gamle ugle
så finner du oversikter over det som er publisert -dikt ordnet tematisk
Jevnlig legger jeg ut tidligere publiserte dikt, ordnet tematisk.
Det er bare å klikke, helt oppunder bildet --
Nyeste kommentarer
- gamle ugle til empowerment?
- Hanne til empowerment?
- gamle ugle til godt nyttår
- Birthe til godt nyttår
- gamle ugle til om et par dager er det jul
- Annemor Schønhaug til om et par dager er det jul
-
Nylige innlegg
- vil ikke
- godt nyttår
- om et par dager er det jul
- advent i år også
- status
- smertemusikk
- tidsakse
- ord og ord
- godt nyttår til deg
- jul i år også
- neida det er ikke jul
- i desember
- igjen er det desember
- blå
- i dag
- omfattende
- overganger
- det som omgir
- rydding, regn og redsel
- avslutning
- essens
- rødt dikt
- sjefstemmer
- etternytelse
- mulige møter
- leksjon to
- grunnposisjon (leksjon en)
- januarstille
- nyttår igjen
- noen gamle juledikt
- uansett god jul
- nesten, men bare nesten jul
- den tredje
- adventskontraster
- vinter
- desemberingredienser
- det er desember
- du hodepine
- hørt siste uke
- skjerpings
- stinn
- denne høsten
- ubalanse
- stabilitet
- rom
- når det trekker ut
- tiden derpå
- debatt
- ut-av-valgkamp-lengsel
- gjentagelser
Arkiv
Kategorier
gamle ugle 
Det har du så inderlig rett i gamle ugle, men jeg opplever at det er vondere å stå på andres bein – særlig når vi vet at vi tross alt evner å stå på egne bein- enn så lenge 🙂
Jeg er helt enig. Egne bein er absolutt å foretrekke. Verre om de sviktet under en.
En annen sak er at de beina kan ha båret for tungt, i perioder. Og trenger hvile. Da snakker de noen ganger smertespråk for å fortelle…..
Da er det en mulighet for å vurdere om vi kan sette fra oss noe byrde, ei utfordring i det også. Men jeg har erfart at det ofte er «skumlere» før en gjør noe «skummelt» enn etterpå. Hvile kan også være «skummelt»…..
Tror dette er individuelt. Ikke alltid det er mulig å sette fra seg noe, kanskje handler det om riktig tid og sted.
Å hvile kan også være noe som etter hvert blir til å holde ut, med erfaring.
Du har så rett. Og da er det greit å ha passende «fottøy» til enhver tid .
Ja, og det vet man i grunnen ikke før man står og går der.
Han sa så, mannen:
Best som vi går der, så ligger vi der, og har vi da ikke kista, så står vi der.
Johnsalmon
Johnsalmon kan det der med ordspill. Takk.
Den traff! Møte med NAV i dag, fastlegen i morgen. På egne bein, for første gang på 20 + år. Og det gjør vondt, ja.
Oj, da krysser jeg fingrene og beina også, for at det går din vei. Kan på mitt vis leve meg inn i både beinsmerter og redsel for beinsvikt når det gjelder systeminstansene du nevner….
Det har tatt mange år, men nå er jeg ved «her står jeg og kan ikke annet». Skal snakke med legen om at jeg ikke lenger kan behandle mine egentlige problemer i smug.
Kryssede fingre osv er en fin støtte! Og kan jeg be deg om å tenne et lys i morgen formiddag?
Jeg skal tenne et lys for deg. Sender varme tanker –
Ingrid, jeg tenker på deg i dag. Klem
Lykke til IngridJohanne 🙂 Å ha problemer i smug , og behandle de i smug er fullt synlig for den det gjelder. Og det er deg. Fint at du trer frem i lyset DITT . * hjerte *
Takk til gamle ugle, Bibbi og Tanketrollet. Jeg skal skrive om dette med å behandle problemer i smug, må bare få orden på tankene.
Første forsøk: Det blir veldigkomplisert når jeg behandler problemer i smug for meg selv … når jeg automatreagerer etter gamle overlevelsesmønstre uten å vite at jeg gjør det. Da er det umulig å rette ryggen og stå på egne bein.
Og det store problemet er at helsevesenet – som jeg må forholde meg til – har en hjelp- og autoritetsstruktur som de gamle skadelige atferdsmønstrene mine passer perfekt inn i.
Og å bryte slike gamle mønstre er forbundet med å mye angst, fordi …
1) jeg fulgte mønsteret for å overleve da jeg var liten, og …
2) helsevesenet straffet meg i årevis da jeg brøt mønsteret for 25 år siden.
Jeg har hatt en fin dialog med legen i dag, og registrerte at han plutselig skjønte hva «retraumatisering» er. Og det var en fin dialog med NAV i går, der jeg riktignok ikke tok opp helsevesenproblemene mine, men var helt ærlig om hvordan jeg jobbet for å bli bedre. For første gang opplevde jeg det som mulig. Og det er en skremmende tanke at det kanskje er fordi jeg ER mye friskere – slik at jeg kan si hva jeg trenger fra en posisjon av bakkekontak og større styrke og selvtillit.
Jeg merker at jeg nikker når jeg leser dette, for det er gjenkjennelig, fra mitt hjørne av verden. Og du beskriver det så tydelig, og det er godt å lese dette beskrevet så klart.
Og sånn som dette er det, for en del som søker hjelp, og som opplever at hjelpen blir en slags antihjelp. Jeg har ofte tenkt at det da kan være noen premisser systemene har i seg, som de glemmer å sjekke ut. Og hvor det mangler noe essensielt i hvordan akkurat disse hjelpsøkerne blir møtt. Og da går det ofte veldig galt….
Jeg er glad for å høre at dialogene dine med systemrepresentantene opplevdes som gode.
Takk for at du delte disse viktige innsikter her på bloggen.
Nå fikk jeg satt fingeren på mønsteret: Se «om å være en innfødt» i bloggen min.
Akkurat nå var det innlegget ditt, Tanketrollet, jeg tenkte på!
Det viktigste er kanskje at ingen står på mine bein – stakkar tærne!
(jada, det er litt seint..så jeg måtte bare finne på noe tull)
Tull er helt greit. Jeg vil helst ikke bli tråkka på tærne selv jeg.
🙂 Tull er sundt 🙂
Ja det er det.
Vernesko trenges.
Ja. Med ispigger under…..
Må si meg enig med Mormor, det trengs til tider vernesko.
Ja, det gjelder å være godt skodd.
Og en trygg og myk sofa du kan sette seg ned i.
Og hvile litt.
Før du skal videre.
🙂
Mao, alle tenkelige og utenkelige hjelpemidler.
Myk sofa hørtes veldig fristende ut….
så sant!!!
vernesko og fotbad stå øverst på ønskelisten 🙂
Fotbad hørtes deilig ut. Og for egen del sko med bakkekontakt og bevegelsesmuligheter. Ikke stiletthæler.
Her sitter jeg med sviktende ben.
Jeg orker ikke stå lenger.
Tusen takk for at jeg kan lese i bloggene deres.
Jeg blir tryggere av det.
Det er nemlig trygt for meg å se svart på hvitt at det fortsatt finnes mennesker i dette landet med innsikt, refleksjonsevne, omsorg, intelligens, varme.
Fokuset for så mange er jåleriet som velferd skaper.
Det tomme, egosentriske forbrukersamfunnet.
Som for mange og stadig fler oppleves som kaldt, brutalt og meningsløst.
Når fokuset er ekte og sant (som bl.a denne bloggen viser) føler også jeg en glede.
Det gir håp.
Det gir styrke i bena.
Takk for din kommentar og for at du leser bloggen min. Jeg nekter å gi opp min tro på mennesket, kjenner jeg, oppi jag og stress og utenpå-het.
Ønsker for deg at din styrke vokser –
Min styrke vokser når jeg leser gode dikt og artikler.
Også når jeg treffer gode mennesker. Det finnes fortsatt noen av dem. De ekte:)
Ha en god kveld:)
God kveld til deg også.
Savner en LIKER-knapp som jeg kan trykke på. ❤
Ok, i dette er jeg ukyndig. Vet ikke om det finnes som mulighet i dette bloggsystemet. Får sjekke det opp.
Det var ikke ment som en oppfordring 🙂 Hvis du finner noe sånt er det jo hyggelig. Jeg har knapper på min blogspot blogg, men det er visst ingen som bruker den. Jeg skal legge ut NAV/legegreier på bloggen etter hvert, det må bare fordøyes først.
Å stå på egne bein kan gjøre vondt.
Ja, det gjør vondt i de øyeblikkene jeg føler meg liten og ikke er fornøyd eller klarer helt å mestre…
Det gjør godt å stå på egne bein når det går bra og jeg får til saker og ting og mestrer
Jeg har alltid stått på egne bein
og da innrømmer jeg også at det har gjort både vondt og godt.
Jeg håper beina mine bærer meg
jeg håper beina dine bærer deg
jeg håper egne bein er de beste å stå på
og jeg vet at vi har begge
bein i nesa…
he he he litt lunsj morro…
ha en riktig så fin dag gamle mor ❤ .-)
Litt lunsjmoro er bra, selv om det ikke er lunsj nå når jeg leser dette.
Ja, noen av oss sto kanskje litt for alene på beina våre da vi var små. Selv om vi har bein i nesa kan det røyne på.
God helg til deg –
Ja, noen står helt alene på beina når de er små. Tenk deg det så mange små vaklende bein som må bære alt aleine.
Jeg står altfor mye og ofte aleine på beina mine i voksen alder jeg, og jeg merker at jeg savner både mor og far som var flinke til å støtte meg som barn. Jeg kan ikke klage på barndommen.
Jeg har derimot fått mange helseutfordringer i godt voksen alder og da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått kreft, merker jeg hvordan jeg savnet både støtten fra min far og min mor. Jeg måtte ta de netse vaklende stegene aleine.
-kanskje de som har måttet ta mange steg aleine som barn og som har hatt det tøfft har blitt sterke og klarer livets utfordringer bedre i voksen alder? Jeg vet ikke. Hva tenker du om det?
Ønsker deg en god fredag!!! 🙂
klem
Jeg tror ikke det er noe tydelig svar på det spørsmålet ditt. Mennesker og omstendigheter er så ulike. Og livets utfordringer fordeles ikke matematisk tror jeg. Jeg forstår at du har fått din del og vel så det.
Vi trenger alle støtte og noen å lene seg til, Som voksen har jeg vært heldig å hatt slike mennesker nær meg.
Men hva er å være sterk? Er det å tåle alt? Til hvilken pris? Eller er det å tåle egen svakhet?
Nå tenker jeg bare litt høyt… Jeg er litt redd for disse kategoriene skjønner du. Særlig fordi media forteller mange historier om mennesker som har kommet styrket gjennom store utfordringer. Noe jeg ikke tviler på at de har. Men som jeg kjenner at jeg er redd for skal bli til uoppnåelige idealer for andre mennesker som står midt oppi det. Som kanskje trenger å bli møtt litt annerledes, der og da.
Bare noen strøtanker.
Ja, jeg forstår hva du mener.
Jeg følger tankegangen din angående dette med sterkhet,— hva er å være sterk?
Egentlig,- det jeg kommer først på når jeg stiller meg det spørsmålet er vel at ordet sterk former på en måte hele innholdet i det spørsmålet.
Sterk er et ord som brukes i forhold til det ekstreme;
noe som smaker sterkt
en som er sterk, en som kan løfte mange kilo
o.s.v.
Sterk innenfor psykisk helse blir vel av mange oppfattet som trosser all motgang, som ikke gir opp, en som står på og ja, jeg vet ikke, men styrke kan også være som du sier å tørre å være i sin svakhet…
Jeg tenker høyt med deg :-)… Jeg også er redd for disse kategoriene. Og jeg tror de forandrer seg med trenden i samfunnet. Og media har jo stor påvirkning der. Og det vil nok sikkert være slik til enhver tid at suksesshistorier som formidles til de tusen hjem kan påvirke slik at mange flere faktisk føler seg mislykket og at det kan virke som uoppnåelige idealer for andre mennesker som står midt oppi det.
Jeg tror at det finnes forskjellige utveier, like mange som det finnes individer. Derfor er det så viktig at hver og en kjenner godt etter i seg selv, tror på egne følelser og tør å være der og at man møter det med en grunninnstilling at dette vil jeg gjøre på min måte. Men selvfølgelig at det finnes andre der som man kan søke hjelp hos eller fra om man har lyst til det selv.
Jeg leser og forstår grunntankene ideene dine. ❤
En liten utfyllende kommentar her: Jeg søker til høyfjellet når jeg trenger livskraft, som er et ord jeg liker bedre enn styrke. Der ser jeg hvordan liv tilpasser seg og overlever. Vierkratt som vokser i alle dumper der det er ly for vinden, strå som bøyer seg i vinden og spretter opp igjen.
Og jeg tenker på «livskraft» når jeg ser meg selv og andre som er formet av ekstreme livsforhold … de synlige og usynlige.
Svarer dere begge her, Me og Ingrid Johanne.
Jeg tenker at hva som oppfattes som sterkt er avhengig av i forhold til hva. Har man fungert godt og holdt fasaden kan det å oppgi den være «sterkt».
I det siste har jeg tenkt mye på at det å gi opp, ikke holde ut mer, nettopp kunne være sterkt. Å klare å ikke klare, å tåle det…. Tenker bare litt høyt nå.
Begrepet livskraft liker jeg godt. Estetisk virksomhet, andres og egnes uttrykk, er for meg et område hvor jeg har kontakt med livskraften min. Og hvor jeg gjenfinner livet i alle sine kontraster.
Beklager, her var det mange skrivefeil. Var i tidsklemme når jeg skreiv. En hel familie satt ved matbordet og ventet på at pizzaen skulle bli servert.
Det går bra. Hvis du vil kan jeg ev. rette, i løpet av kvelden.
ja gjør det du: 🙂 Det er snillt gjort av deg.
Tungt å stå – lettere å gå. Hvorfor? Jo for bevegelse frigjør… tyngdeoverføring…
Interessant. Må tenke litt mer på dette…