LANGSOMME DAGER
Hennes dager er langsomme,
hun ferdes i sitt eget rike.
Der er tiden en annen,
enn ute i travelverden.
Hun gjør alt langsomt.
Sover langsomt.
Spiser langsomt.
Skriver langsomt.
Leser langsomt.
Går langsomt.
Hun tenker ganske langsomt også,
til henne å være.
Hun gjør alt så langsomt,
for å ha seg selv med seg,
hele tiden.
Før gjorde hun det meste superhurtig.
Dagene hennes var fulle av aktivitet,
hun stresset nok veldig.
Men da var hun ikke alltid
sammen med seg selv.
Hun glemte det helt,
eller klarte eller torde ikke.
Nå restarter hun
langsomt seg selv.
Det tar tid og krefter.
Og langsomheten er en betingelse
for et resultat til å leve med.
Langsomheten må få råde,
og travelverden må vike,
sier hun høyt, for liksom
å minne seg selv på det.
Innprente hele seg
langsomhetens nødvendighet.
©gamle ugle
gamle ugle 
Svært gjenkjennelig. Mange takk.
Takk selv, for respons. Skriver for å holde ut et krevende langsomt tempo –
Sterkt! Men kan hun velge tempo selv, eller er langsomheten påtvunget? Kunne hun ha vært mer til stede i sitt eget liv med et høyere tempo?
Du stiller gode spørsmål og ja, det finnes noen svar på dette. Hvis påtvunget, ja da er det livet som står for det trykket, summen av livet tror jeg.
Det kan nok oppleves som påtvunget (av kroppen) dette, i første omgang. Men så er det bare det at kroppen er en del av henne, så i grunnen er det vel henne selv som styrer tempo. Men kroppen er en del av henne som ikke kan styres, og kanskje ikke skal det heller. Ikke uten videre.
Høyere tempo bryter inn av og til, da reagerer kroppen med enda lavere tempo, i etterkant, noen ganger. Eller med smerter. Da har kroppen koblet seg ut eller blitt koblet ut, det er ikke så godt å si. Gamle mønstre dette, sitter dypt.
Kanskje blir tempoet høyere etter hvert? Jeg tror kanskje det. Og kanskje er det kroppen selv og tiden som styrer dette? Hvis hun tillates å følge kroppen? Kroppen kan ikke tvinges, ser det ut til –
Vet ikke om dette ble utydelig jeg, men jo, jeg vet mye om dette.
Jo,, det ble mer tydelig. Jeg har selv ME og kan ikke styre kroppen min i det hele tatt. Jeg føler ikke at det er livet selv som har gjort meg så utmattet, men at jeg har hatt uflaks og blitt rammet av en sykdom. Samtidig kjenner jeg meg igjen i diktet i det med å stresse, prøve å behage andre mennesker, kjøre på for høyt turtall. Selv om kropp og psyke henger sammen, vet vi jo ikke hva den sammenhengen består i, og jeg tror at mange som har hatt lignende belastninger som meg, holder seg fysisk friske. Men jeg vet jo ikke. Jeg fikk en stoffskiftesykdom som er autoimmunt, det at hvite blodlegemer som skal beskytte oss går seg vill og angriper kroppens organ(er). Kan godt være at stress gjøre at kroppen bryter sammen. Sannelig om jeg vet. Om man får seg et lavere tempo, skulle man tro at energien kommer tilbake, det har den ikke gjort hos meg. Men uansett er det alltid klokest å være på lavgir i motbakker.))
Jeg tror det finnes mange varianter av kropp-psyke-utfall. Ikke godt å vite hva som er hva, jfr høna og egget, for å si det sånn. Tror vi er ganske kompliserte vi mennesker, mye vi ikke vet om dette. Og det er mange svært individuelle varianter også.
Selv har jeg styrt kroppen for mye, overstyrt den. Det går ikke lenger, kroppen varslet fysisk, ved noe som er noe rent fysisk og som leger diagnostiserer, men også ved spenninger og smerter, som også oppleves fysisk.
Jeg har måttet lytte nøye, og la kroppen styre, er jeg for snar, slår kroppen tilbake. Det går sakte fremover, men sakte.
Jeg må lære meg å samhandle med kroppen, og det tar tid, siden den har vært så undertrykt. Og her mener jeg psykisk. På en måte ser jeg meg selv stå midt på broen mellom psykisk og fysisk –
Jeg føler meg ganske motstrøms ja, det blir man vel hvis man er nødt til å velge langsomhet i vår travle tid, og også å velge seg selv litt innenfra. Ikke enkelt bestandig, men jeg vet det er min vei.
Autoimunitet vet jeg ikke så mye om, men hvite blodlegemers betydning for helsa og livet, ja det vet jeg noe om, etter å ha vært nær pårørende. Det du beskriver høres temmelig fysisk ut, for meg. Samtidig tenker jeg at det påvirker en psykisk, dette fysiske –
Korriger meg hvis jeg har misforstått. Jeg tolker det ut fra mitt ståsted.
Tusen takk for klokt og fint svar. Du har forstått akkurat det jeg mente å utrykke. Samspillet kropp og sjel vet vi ikke så mye om, men vi vet at det er en sammenheng, og hvis vi klarer å lytte til oss selv, så kjenner vi når kroppen presser seg utover det som er riktig for oss. Jeg kjenner meg også igjen i det du beskriver om å overstyre kroppen, om å presse seg lenger enn langt, og psyken er jo en del av kroppen vår. Om jeg skriver at psyke og sjel også er fysisk, så blir det vel komplisert, men sånn er det jo. Nevrologiske nervebaner og mye jeg ikke kan om anatomi, fysiologi omfatter jo oss som hele mennnesker. Og som du skriver, dette med høna og egget, vanskelige ting. Man får prøve å finne en vei der det kjennes riktig for å kunne få påfyll av energi.
Jeg er helt enig i det siste du sier. Tror på individuelle veier i dette.
Ellers tenker jeg at da vi var riktig små, da var kropp og psyke en enhet. Dette finnes det mye forskning omkring, både trad. psykologisk forskning (hvis du skjønner hva jeg mener med det) og hjerneforskning.
Så at det er en gjensidighet her, og at det er nødvendig å lytte til kroppen, ja det tror jeg.
Langsomheten er en venn en må lære å prissette når den kommer inn i livet og krever sin plass. Lar en den hjelp til med å sette de nødvendige elementene på plass dit det kreves for at det skal bli bedre i «det nye livet», ja da har en fått en venn som vet hvordan og når en trenger en pause i livet for å hente seg inn. Langsomheten er en god for venn i min hverdag. Takk for at du minnet meg på det.
Klem
Takk for din respons. Tid og tempo er undervurderte ressurser i livet, tror jeg.
Samtidig kan langsomhet gjøre vondt også, i alle fall forbigående.
Aksept er kanskje er stikkord her, av langsomheten og at den er – ja nettopp en venn.
Gjenkjennelig, og nødvendig har jeg erfart.
Ønsker deg en god søndag Gamle Ugle.
Ja nødvendig, men noen ganger må man kjempe seg frem til retten til å leve langsomt.
God søndag til deg.
Langsomhet.Som GodTid.
Ikke stress.
Lurt.
🙂 Ha fin søndag!
Superlurt vil jeg si.
Fin søndag til deg også.
TA tid til å være langsom, da finner man seg selv, langsomt.
Nødvendig og tidkrevende.
Ikke alltid tillatt, dessverre.
God søndag 🙂
Nettopp mormor. Jeg tenker at dette blir en slags motkraft i stresset. Noen ganger har man ikke noe valg, kroppen krever langsomhet. Og respekt.
Er nok undervurdert som helsefremmende langsomheten.
God søndag til deg –
Å skulle gå langsomt med en kropp som går fort er vanskelig. Å finne frem til seg selv da er en skremmende prosess: finner jeg deg her, her, eller kanskje her? Kanskje er det ikke så rart – at det tar tid å finne tilbake. Når mye tid er brukt på å gå seg vill i et landskap som nesten ikke er preget med markører som er våre egne. At noe tar tid da er en selvfølgelig det kan være vanskelig å leve med.
Takk for kloke ord. Det kan gjøre vondt å sette ned tempoet, veldig vondt, men noen ganger er det helt nødvendig. Kroppen gir seg ikke, det kan bli full stopp, og sakte igangsetting igjen.
Og jeg tenker som deg, har man mistet deler av seg selv underveis, av ulike årsaker, og levd med dette tapet, kanskje uten å vite det, lenge, da kan endring kreve mye tid og langsomhet.
Men kroppen sier en gang stopp, er min erfaring. Før eller siden.
Ja, slik er det. Av og til er langsmoheten krevende. Av og til er den god. VIss den er nødvendig, er den god. «Da er jeg mere meg» som Brede Bø sa i intervju i TV i går.
Interessant at du kobler dette til intervjuet med Brede Bø, det hadde ikke jeg tenkt på.
Jeg opplever vel at det merkes, i en selv, om langsomheten er nødvendig, og når tempoet kan og må økes. Det gjelder å ha god kontakt med seg selv, men kroppen, kanskje –