GAMMEL BESKYTTELSE
Det gjorde så vondt
når noen trådde over,
invaderte henne,
at hun beskyttet seg ved å si til seg selv:
Du er ikke krenket.
De mener det ikke.
Du må forstå dem.
Og:
Ikke kjenn deg så forurettet.
Bli ikke sint, for det lønner seg ikke.
Og ikke avslør for mye,
det kan koste deg dyrt.
Dette og mye mer
sa hun til seg selv
i et superhurtig tempo,
det gikk etter hvert på automatikk.
Hun sa det for å unngå
smerten ved krenkelsen.
For å holde ut, forstår hun nå.
Hun valgte skammen og tausheten
framfor ubehaget ved følelsene.
Alt dette øvde hun seg på
i mange år, ja hele livet.
Skammen la seg over henne,
men hun kamuflerte den også.
Slik beskyttet hun seg.
Bare kroppen røpet henne,
etter mange trofaste år,
uten erkjent ubehag eller redsel.
Kroppen sviktet henne til slutt, synes hun.
Men kanskje den også reddet henne?
For den avslørte skammen, kroppen,
fjerner kamuflasjen, avdekket redselen.
Den klaget, ga seg ikke,
klaget igjen.
Verket, spente seg,
krevde sitt.
På vegne av hele henne,
krevde kroppen sitt.
Krevde å bli kjent, følt,
hørt, gitt oppmerksomhet.
Og å ikke bli bortforklart.
©gamle ugle
gamle ugle 
Da hun var
et lite barn
var hun
mye sint
Hun slo
hun kjeftet
hun hadde
raserianfall
mamma og pappa
alle
sa
du må lære deg
å undertrykke
sinnet
ditt
ellers
vil ingen
like deg
være
vennen din
da er du
dømt
til et liv
i ensomhet
og
mislykkethet
så hun
trykte
det sinte
og alt annet
Langt
inni seg
hun tenkte
jeg blir syk
av dette
men jeg er
bare
ett barn
når jeg blir voksen
kan jeg
få hjelp
…………………..
for voksne
fins det
behandling
sykemelding
hjelp
mot
det vonde
som ikke
får plass
i meg
nå
som jeg er
barn
og ingen
hjelp
finnes:-(
vel
nå
er hun
voksen
det fins
tilbud
hun kan
uttrykke seg
men
noen sår
bare blør
de vil ikke
lukke
seg
det ble
ikke
helt
som hun
trodde
men hun
lever
Leser, forstår på min måte. Håper –
🙂
Jeg skulle gjerne vite hvordan du forstår diktet……………..?
Jeg var et «slemt» barn.
I første klasse slo jeg frøken….hardt!!
Jeg fikk klar beskjed om å jobbe alvorlig med meg selv……………….:-(
og det gjorde jeg….
så til de grader at jeg enå leter
etter mitt jeg
som det var
før
ondt
og
godt
invaderte
mitt hjerte
bare at
jeg
bar ikke
vondt
i mitt
hjerte
det var
smerte
fortvilelse
trass
barnets
ukuelighet
overlevelse
det
har
slitt av
mitt hjerte
mitt jeg
min sjel
min tro
mitt evige liv
my reason to live
………………………
Jeg forstår dette, ut fra det du skriver, som at du var et barn som ikke ble forstått eller møtt tilstrekkelig.
Ikke alltid blir vi trygge nok og utvikler selvfølelsen vår slik at vi er godt nok rustet videre i livet. Jeg vet ikke om det gjelder deg, men det gjelder nok mange det, som strever, tenker jeg.
Nå sier jeg god natt –
Det ble mye på en gang:-)
Var ikke meningen å prakke så mye på deg…..
Det bare ble sånn …….(blunkefjes, som jeg ikke kan lage:-))
Vi tar det i marsjen:-)
Mvh
AveM
Det går bra. Jeg svarer bare hvis jeg kan og vil svare, vet du.
Takk, Gamle Ugle:-)
Det gjør godt i sjelen å bli forstått.
Oki:-)
Det er bra. Ville aldri belaste en skadet sjel.
……og ja. Det handler om barndommen min.
God natt:-)
Igjen: dette har ikke aå mye å gjøre med angjeldende dikt, men jeg har lyst til å dele………….
Elvebredden
Jeg står
på elvebredden
og ser
mot andre siden
leve
gjjennom livet
seile
gjennom
sivet
jeg skal dit
med tiden
om natten
lyser stjernene
om dagen
lyser sol
men hva
kan lyse opp
i mørket
inni meg
hvordan kan jeg
finne vei
Hvor kort
Er livet
Hvor lang
Er døden
Mot solnedgangen
Og morgenrøden
Å måle livet
I tid og meter
Å måle tiden
I centimeter
Det er
Kan hende
Det som vi kan
Det er kan hende
Som stille vann
Å vite noe
Om tid og liv
Og evighet
Er oss ikke gitt
om dette
ingen av oss
kan fatte
om det står vi
her tom og tafatte
det er
kan hende
som det skal være
og denne sannhet
er tung å bære
her slutter
tanken
og det kan tære
til Gud jeg
setter min håp og tro
en dag
så vil han
gi meg en ro
Takk for diktene dine.
Jeg trenger
hører jeg noen hviske.
Jeg trenger
så inderlig sårt til et ja.
Jeg trenger
et ja
fra livet, mitt eget.
Jeg trenger
et ja
til meg selv.
Som endelig kom.
Men kom det for sent?
Kan kroppen
nå endelig få som fortjent?
God lørdag 🙂
for sent, spør du?
jeg vet ikke
vet bare at
livet er nå
så det gjelder
å si ja nå
og nå
og nå
og nå …..
til kroppen
Gjenkjenner så alt for godt, all feil-læring, som jeg selv pakket meg inn med, godt styrket av familiens mantra: …og så må man ta seg litt sammen…
Ønsker deg en god lørdag Gamle Ugle.
Dette diktet er skrevet for en tid tilbake. Noe gjorde at det måtte ut nå, når jeg har litt avstand til det. Og jeg tenker nok også at det gjelder å mobilisere en liten motstemme. Svare dem som ønsker mer såkalt positiv tenkning og bortforklaringer. Det kan koste dyrt det, i det lange løp.
Og å ta seg sammen, ja det virker som det aldri tar helt slutt, er min erfaring.
Ha en fin lørdag –
Jeg tror at å ta seg sammen ofte er det samme som å undertrykke/trykke det inn i seg selv….
Når det er blitt gjort for mye og for lenge, så er det noe (kroppen? Jeg-et?) som går i stykker, knekker, forsvarsverket faller.
Kroppen som har prøvd i årevis å beskytte og hjelpe deg, med psykosomatiske smerter, angst, på alle måter, klarer ikke mer. Kroppen har prøvd i årevis å fortelle deg at sjelen trenger hjelp….men du lytter ikke, bare trykker det ned i brønnen igjen og setter lokket hardt på.
Jeg følger deg i dine ord. Tror dessuten at dette er noe man forstår i ettertid, ikke mens det pågår. Dessverre.
Ja. Det stemmer for mitt tilfelle. Rart å se tilbake og forstå hvordan man kunne la være å forstå………
Tror de fleste gjorde det de kunne, for seg selv, for å holde ut, med de betingelser som var der. Sånn er nok livet, forståelsen kommer i ettertid, etter opplevelsen, tror jeg.
Skjønner godt at det har kommet mange kommentarer på dette sterke diktet. Klart at fortrengning av krenkelser og andre følelser til slutt vil gi symptomer på én eller annen måte. Kroppen sier ifra til slutt, men da har det nok gått lang tid med fortielser og forsøk på å gjøre andre til lags. Og det at man sier til seg selv at man skal forstå «alle andre», og så forsømmer man seg selv. er så trist. Det er så mange følelser som er «forbudte» både innen familien og ellers i mellommenneskelige sammenhenger. Man skal ikke si hvordan ting ER, men leve i en liksomverden der man skal glatte over, tenke positivt og late som om alt er i orden!
Noen ganger forsømmer man seg selv, tror jeg, fordi det er det eneste mulige. Settes mennesker i avmakt, ja da kan det lett skje.
Derfor er det så viktig at vi lager ordninger hvor det er mulig å si fra og bli hørt. Det gjelder barn, men også i andre enden av livet.
Også når vi av en eller annen grunn trenger hjelp, f.eks. fra NAV. Dessverre er det mange som opplever ny avmakt der. Ikke spesielt helsefremmende, tenker jeg.
Som jeg ser det, så slår naturen tilbake mot kulturen vår, samfunnet vårt. De helseplagene folk har med det livet vi lever å gjøre. Ikke alt kan hver enkelt rå over, tror jeg.
Nei, å tenke at man rår over det som skjer med ens kropp når man til slutt blir syk av krenkelser, fortielser, overgrep eller hva det er, blir jo feil. Man skal jo ikke føle skyld og/eller skam i tillegg til at kroppen reagerer på ulike negative påvirkninger utenifra. Et stort teme. Har også å gjøre med det enkeltes menneskes følsomhet. Noen tåler mer enn andre, og hva det skyldes, vet man jo ikke, kanskje en kombinasjon av miljø og arv.
Ja, det er et stort tema. Min erfaring er at sårbarhet har de fleste mennesker. Noen skjuler den kanskje mer, av ulike grunner, noen har ikke så god kontakt med den. For mange dukker den opp før eller senere, sårbarheten som jeg mener er en del av det menneskelige..
Tror vi kunne trengt å romme litt mer av det menneskelige. Streve litt mindre.
Likte den med at kroppen ikke sviktet henne, men reddet henne, hennes sjel. Kanskje det av til kan være et sunnhetstegn å bli «syk» fremfor ikke å reagere? Kanskje burde det vært mange flere som hadde hatt godt av å reagere med sykdom i sin stressede hverdag, fremfor bare å stivne til, holde maska og miste sin menneskelighet?
Jeg tenker sånn ja, at av og til slår naturen tilbake og kroppen sier absolutt stopp. Det kan slik jeg ser det være et sunnhetstegn.
Det har tatt meg tid å forstå dette, akseptere det er hardt for noen av oss, i vår kultur. Det blir litt kjerringa mot strømmen det, å mene at det å ikke tåle eller klare mer, det er sunt.