gammel beskyttelse

GAMMEL BESKYTTELSE
Det gjorde så vondt
når noen trådde over,
invaderte henne,
at hun beskyttet seg ved å si til seg selv:
Du er ikke krenket.
De mener det ikke.
Du må forstå dem.
Og:
Ikke kjenn deg så forurettet.
Bli ikke sint, for det lønner seg ikke.
Og ikke avslør for mye,
det kan koste deg dyrt.

Dette og mye mer
sa hun til seg selv
i et superhurtig tempo,
det gikk etter hvert på automatikk.
Hun sa det for å unngå
smerten ved krenkelsen.
For å holde ut, forstår hun nå.

Hun valgte skammen og tausheten
framfor ubehaget ved følelsene.
Alt dette øvde hun seg på
i mange år, ja hele livet.

Skammen la seg over henne,
men hun kamuflerte den også.
Slik beskyttet hun seg.

Bare kroppen røpet henne,
etter mange trofaste år,
uten erkjent ubehag eller redsel.
Kroppen sviktet henne til slutt, synes hun.
Men kanskje den også reddet henne?

For den avslørte skammen, kroppen,
fjerner kamuflasjen, avdekket redselen.
Den klaget, ga seg ikke,
klaget igjen.
Verket, spente seg,
krevde sitt.
På vegne av hele henne,
krevde kroppen sitt.
Krevde å bli kjent, følt,
hørt, gitt oppmerksomhet.

Og å ikke bli bortforklart.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

26 svar til gammel beskyttelse

  1. AveM sier:

    Da hun var
    et lite barn
    var hun
    mye sint

    Hun slo
    hun kjeftet
    hun hadde
    raserianfall

    mamma og pappa
    alle
    sa
    du må lære deg
    å undertrykke
    sinnet
    ditt

    ellers
    vil ingen
    like deg
    være
    vennen din

    da er du
    dømt
    til et liv
    i ensomhet

    og
    mislykkethet

    så hun
    trykte
    det sinte
    og alt annet

    Langt
    inni seg

    hun tenkte
    jeg blir syk
    av dette

    men jeg er
    bare
    ett barn

    når jeg blir voksen
    kan jeg
    få hjelp

    …………………..

    for voksne
    fins det
    behandling
    sykemelding

    hjelp
    mot
    det vonde
    som ikke
    får plass
    i meg

    som jeg er
    barn
    og ingen
    hjelp
    finnes:-(

    vel

    er hun
    voksen

    det fins
    tilbud
    hun kan
    uttrykke seg

    men
    noen sår
    bare blør

    de vil ikke
    lukke
    seg

    det ble
    ikke
    helt
    som hun
    trodde
    men hun
    lever

  2. AveM sier:

    🙂

    Jeg skulle gjerne vite hvordan du forstår diktet……………..?

    Jeg var et «slemt» barn.

    I første klasse slo jeg frøken….hardt!!

    Jeg fikk klar beskjed om å jobbe alvorlig med meg selv……………….:-(

    og det gjorde jeg….

    så til de grader at jeg enå leter

    etter mitt jeg

    som det var

    før

    ondt

    og

    godt

    invaderte

    mitt hjerte

    bare at
    jeg
    bar ikke
    vondt
    i mitt
    hjerte

    det var

    smerte
    fortvilelse
    trass
    barnets
    ukuelighet

    overlevelse

    det
    har
    slitt av
    mitt hjerte
    mitt jeg

    min sjel

    min tro

    mitt evige liv

    my reason to live

    ………………………

    • gamle ugle sier:

      Jeg forstår dette, ut fra det du skriver, som at du var et barn som ikke ble forstått eller møtt tilstrekkelig.
      Ikke alltid blir vi trygge nok og utvikler selvfølelsen vår slik at vi er godt nok rustet videre i livet. Jeg vet ikke om det gjelder deg, men det gjelder nok mange det, som strever, tenker jeg.
      Nå sier jeg god natt –

  3. AveM sier:

    Det ble mye på en gang:-)

    Var ikke meningen å prakke så mye på deg…..

    Det bare ble sånn …….(blunkefjes, som jeg ikke kan lage:-))

    Vi tar det i marsjen:-)

    Mvh
    AveM

  4. AveM sier:

    Takk, Gamle Ugle:-)

    Det gjør godt i sjelen å bli forstått.

  5. AveM sier:

    Oki:-)

    Det er bra. Ville aldri belaste en skadet sjel.

  6. AveM sier:

    ……og ja. Det handler om barndommen min.

    God natt:-)

  7. AveM sier:

    Igjen: dette har ikke aå mye å gjøre med angjeldende dikt, men jeg har lyst til å dele………….

    Elvebredden

    Jeg står
    på elvebredden

    og ser
    mot andre siden

    leve
    gjjennom livet
    seile
    gjennom
    sivet

    jeg skal dit
    med tiden

    om natten
    lyser stjernene
    om dagen
    lyser sol

    men hva
    kan lyse opp
    i mørket
    inni meg

    hvordan kan jeg
    finne vei

  8. AveM sier:

    Hvor kort
    Er livet
    Hvor lang
    Er døden

    Mot solnedgangen
    Og morgenrøden

    Å måle livet
    I tid og meter
    Å måle tiden
    I centimeter

    Det er
    Kan hende
    Det som vi kan
    Det er kan hende
    Som stille vann

    Å vite noe
    Om tid og liv
    Og evighet
    Er oss ikke gitt
    om dette
    ingen av oss

    kan fatte
    om det står vi
    her tom og tafatte

    det er
    kan hende
    som det skal være

    og denne sannhet
    er tung å bære
    her slutter
    tanken
    og det kan tære

    til Gud jeg
    setter min håp og tro
    en dag
    så vil han
    gi meg en ro

  9. Mormor sier:

    Jeg trenger
    hører jeg noen hviske.
    Jeg trenger
    så inderlig sårt til et ja.
    Jeg trenger
    et ja
    fra livet, mitt eget.
    Jeg trenger
    et ja
    til meg selv.

    Som endelig kom.
    Men kom det for sent?
    Kan kroppen
    nå endelig få som fortjent?

    God lørdag 🙂

  10. bibbi sier:

    Gjenkjenner så alt for godt, all feil-læring, som jeg selv pakket meg inn med, godt styrket av familiens mantra: …og så må man ta seg litt sammen…
    Ønsker deg en god lørdag Gamle Ugle.

    • gamle ugle sier:

      Dette diktet er skrevet for en tid tilbake. Noe gjorde at det måtte ut nå, når jeg har litt avstand til det. Og jeg tenker nok også at det gjelder å mobilisere en liten motstemme. Svare dem som ønsker mer såkalt positiv tenkning og bortforklaringer. Det kan koste dyrt det, i det lange løp.
      Og å ta seg sammen, ja det virker som det aldri tar helt slutt, er min erfaring.

      Ha en fin lørdag –

  11. AveM sier:

    Jeg tror at å ta seg sammen ofte er det samme som å undertrykke/trykke det inn i seg selv….

    Når det er blitt gjort for mye og for lenge, så er det noe (kroppen? Jeg-et?) som går i stykker, knekker, forsvarsverket faller.

    Kroppen som har prøvd i årevis å beskytte og hjelpe deg, med psykosomatiske smerter, angst, på alle måter, klarer ikke mer. Kroppen har prøvd i årevis å fortelle deg at sjelen trenger hjelp….men du lytter ikke, bare trykker det ned i brønnen igjen og setter lokket hardt på.

  12. AveM sier:

    Ja. Det stemmer for mitt tilfelle. Rart å se tilbake og forstå hvordan man kunne la være å forstå………

    • gamle ugle sier:

      Tror de fleste gjorde det de kunne, for seg selv, for å holde ut, med de betingelser som var der. Sånn er nok livet, forståelsen kommer i ettertid, etter opplevelsen, tror jeg.

  13. Skjønner godt at det har kommet mange kommentarer på dette sterke diktet. Klart at fortrengning av krenkelser og andre følelser til slutt vil gi symptomer på én eller annen måte. Kroppen sier ifra til slutt, men da har det nok gått lang tid med fortielser og forsøk på å gjøre andre til lags. Og det at man sier til seg selv at man skal forstå «alle andre», og så forsømmer man seg selv. er så trist. Det er så mange følelser som er «forbudte» både innen familien og ellers i mellommenneskelige sammenhenger. Man skal ikke si hvordan ting ER, men leve i en liksomverden der man skal glatte over, tenke positivt og late som om alt er i orden!

    • gamle ugle sier:

      Noen ganger forsømmer man seg selv, tror jeg, fordi det er det eneste mulige. Settes mennesker i avmakt, ja da kan det lett skje.
      Derfor er det så viktig at vi lager ordninger hvor det er mulig å si fra og bli hørt. Det gjelder barn, men også i andre enden av livet.
      Også når vi av en eller annen grunn trenger hjelp, f.eks. fra NAV. Dessverre er det mange som opplever ny avmakt der. Ikke spesielt helsefremmende, tenker jeg.

      Som jeg ser det, så slår naturen tilbake mot kulturen vår, samfunnet vårt. De helseplagene folk har med det livet vi lever å gjøre. Ikke alt kan hver enkelt rå over, tror jeg.

      • Nei, å tenke at man rår over det som skjer med ens kropp når man til slutt blir syk av krenkelser, fortielser, overgrep eller hva det er, blir jo feil. Man skal jo ikke føle skyld og/eller skam i tillegg til at kroppen reagerer på ulike negative påvirkninger utenifra. Et stort teme. Har også å gjøre med det enkeltes menneskes følsomhet. Noen tåler mer enn andre, og hva det skyldes, vet man jo ikke, kanskje en kombinasjon av miljø og arv.

        • gamle ugle sier:

          Ja, det er et stort tema. Min erfaring er at sårbarhet har de fleste mennesker. Noen skjuler den kanskje mer, av ulike grunner, noen har ikke så god kontakt med den. For mange dukker den opp før eller senere, sårbarheten som jeg mener er en del av det menneskelige..
          Tror vi kunne trengt å romme litt mer av det menneskelige. Streve litt mindre.

  14. qvinde-hast sier:

    Likte den med at kroppen ikke sviktet henne, men reddet henne, hennes sjel. Kanskje det av til kan være et sunnhetstegn å bli «syk» fremfor ikke å reagere? Kanskje burde det vært mange flere som hadde hatt godt av å reagere med sykdom i sin stressede hverdag, fremfor bare å stivne til, holde maska og miste sin menneskelighet?

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenker sånn ja, at av og til slår naturen tilbake og kroppen sier absolutt stopp. Det kan slik jeg ser det være et sunnhetstegn.
      Det har tatt meg tid å forstå dette, akseptere det er hardt for noen av oss, i vår kultur. Det blir litt kjerringa mot strømmen det, å mene at det å ikke tåle eller klare mer, det er sunt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s