Å TA SEG SAMMEN
Det gjelder
å ta seg sammen,
har hun hørt si, mange ganger.
Hun står stille mens hun
samler sammen seg selv.
Tar del for del,
en her, en der,
og setter dem omhyggelig sammen.
Slik tar hun seg selv sammen
og blir til en helhet,
håper hun.
Men det tar tid
å ta seg helt sammen,
merker hun.
Med dårlig tid blir ta seg sammen til:
raske sammen de mest lettvinte delene
forlate de odde og skjemmende; de som oser av skam
glemme de delene som ikke gjør noe av seg
(men som kanskje er de aller viktigste, hvem vet?)
Med andre ord: gjøre et automatisk og ureflektert utvalg,
dvs sanke sammen et haltende selv.
Og det blir slett ikke å ta seg (helt) sammen,
men splitte seg selv opp
ved å forlate noen av delene,
for kun å ta med seg i
instant ta-seg-sammen-aktiviteten
de delene som formodentlig pleaser best?
Da blir ta seg sammen til
fjerne seg fra helheten.
Sammen blir ikke sammen,
men atskilt.
Mens å ta seg sammen,
helt sammen,
er langsomt
og omstendelig
og gjør ganske vondt,
til tider.
Men det er veien,
det er det,
slik hun ser det.
©gamle ugle
En fantastisk beskrivelse! Total gjenkjennelse herfra! Og gode ønsker videre i prosessen!
Takk skal du ha. Jeg er langsomt på høgget nå. Veldig godt at noen forstår –
Det tar tid å samle seg, og det er ikke noe enkelt arbeid, men det er den veien jeg går.
Diktene dine setter tankene i sving.
Noen dager strømmer diktene på, og da vet jeg at det jobber i meg. Det er godt, for innimellom blir jeg trøtt av langsomheten. Selv om jeg vet det må være sånn.
Fint at tanker kan svinge seg litt.
Mitt indre bilde var av perler. Hvis jeg mistet tankekontrollen ett eneste sekund, kunne de/jeg sprette fra hverandre til full kaos. Og det var en kontinuerlig jobb å hanke inn de «ordentlige» bitene og sette dem sammen på en fin måte, og samtidig ikke-se alt det andre.
Er det noe rart at jeg hadde søvnproblemer?
Jeg husker ennå den enorme lettelsen jeg følte da jeg oppdaget at jeg kunne slippe alle bitene fri og la dem finne sin egen plass, sitt eget mønster. Uten å dø, selv om jeg visste at jeg kom til å dø om jeg gjorde det.
En merkelig bivirkning var at jeg ikke var tiltrukket av alkohol eller narkotika. Det trengtes en klar hjerne for å kunne opprettholde kontrollen.
Hver enkelts metaforer er så viktig. Denne var utrolig fascinerende. Jeg tenker på perler, som nesten ikke er til å finne igjen, hvis de mistes –
Og det er kvaliteter med perler, noe kostbart, virkelig verdt å ta vare på, tenker jeg.
«- slippe alle bitene fri og la dem finne sin egen plass, sitt eget mønster». Farer en masse tanker gjennom meg når jeg leser disse ordene dine. Må la det modnes litt. Takk for at du delte dette.
Det er en lang tur…å ta seg sammen sånn. Også er det viktig å ta seg god tid. Og ikke gjøre sånn som tror de andre synes. Bare du. Skal bestemme.
Ja, det er en lang og langsom tur, tror jeg, men noen ganger må man bare. Noe i en selv, omstendigheter, kroppens protester, krever dette.
Å bestemme selv er kanskje noe man blir bedre til, underveis?
Jeg har nok ikke skjønt hvorfor alt synes å skli fra hverandre nå, ingenting kjennes helt. Men jeg kan ikke skynde meg, jeg orker ikke ta meg sammen akkurat nå. Jeg trenger helhet,men for å finne den trenger jeg noen som forstår.
Var på leting etter trøst ikveld. Kommentaren din hos meg sammen med dette diktet ble helt midt i alt det delte og viktige,men ja…skammelige og sårbare. Det er verdighet i dette diktet. En opplevelse av at du peker på hva som trenger å tillegges vekt, gis verdi.
Takk skal du ha for ordene dine om verdighet. Det varmer langt inni hjerterota, langt inni.
Å merke helhet, inni seg, rundt seg, er ikke lett. Det er kanskje en prosess, som pågår og pågår?
Sender deg mengder av ønsket trøst, fra et menneske til et annet. Og varme –
Av og til blir jeg bare utrolig takknemlig for hvor varmende ord kan være.
Så takk – jeg kjente ordene, ønsket, trøsten og varmen din!
Så fint å høre.