alternativer?

Dette diktet legger jeg ut som en kommentar til Sigruns blogginnlegg: Bergens Tidende om dårlig terapi.

Det er ikke alltid like lett å ta vare på seg selv i møte med hjelpere og maktsystemer…

ALTERNATIVER?
enten virket hun så hjelpeløs
som et lite barn
ble bare helt stille
og alt mulig forferdelig kunne skje
det var som om de trodde at
hun ba dem ordne opp for seg
derfor tillot de seg hva som helst

men det var feil
så gruelig feil
for hun var bare redd hun
og ville ikke styres med
da ble hun bare reddere

eller så virket hun utrolig
selvstendig og sterk
fikset hundre prosent alt
hun utstrålte
”trå meg ikke for nære”
og de holdt seg på
armlengders avstand og vel så det

og det var også feil
veldig feil var det
for hun var fremdeles bare redd
og ville ikke styres med
da ble hun bare enda reddere

men hun ville hjelpes
på den rette måten
de kunne fortelle henne hva de trodde
men la henne velge selv
for det var hennes avgjørelse
alltid måtte det være den som gjaldt

hun forsto deres forvirring
de som prøvde å hjelpe
for hun var enten erkebarn eller supervoksen
og visste ikke hva hun skulle gjøre
for hun kunne ikke
få hjelp av dem og fremdeles
merke sin egen vilje
det var umulig for henne

derfor måtte hun unngå å utsette seg for
alle systemene som fordret
tydelige streite mennesker
sånne som kunne ta imot hjelp
men som samtidig kunne takke
nei til et og annet
si: det passer ikke for meg det der
og kjenne seg vel med det

skjønner dere nå hvorfor
alt ble ultravanskelig for henne
uansett hvor velmenende dere var
så klarte hun ikke si:
det og ikke det
nei og ja og ja og nei
og bli forstått
slik at det kjentes bra for henne

for hun var for redd til det
og utrygg som få
skal jeg si deg
når alt kommer til alt
var hun dødsutrygg
og samtidig kjempesterk

ikke lett å forstå seg på nei

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, identitet, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

9 svar til alternativer?

  1. Ikke rart man blir uttrygg på de streite systemene. Det er ikke en selv som er utrygg, det er folkene som representerer de streite systemene som kun klarer å møte A4 mennesker, er du ikke lage over den lesten, så blir det problemer, da blir det feilkommunikasjon og kanskje helt håpløst.

    Leste diktet ditt der du uttrykte at mange dikt kom til verden i temaer du ikke helt skjønte selv ennå, og der har du en stor gave, at du ordene, som kanskje kommer ut av noe ubevisst, jeg vet ikke, men en gave er det!!

    • gamle ugle sier:

      Jeg er enig med deg. Det er systemene som rammer enkeltmennesker. Dette synes jeg det må snakkes mer om, og det er derfor jeg legger ut dikt som dette. Som da blir mitt bittelille bidrag, i en debatt som jeg håper kan bli større etter hvert, og som jeg mener handler om verdier, dypest sett.

      Disse diktene mine har kommet til meg, de fleste av dem, i en tung tid, de bare flommet ut. Jeg tenker som deg, de kommer fra dypere lag av meg. Nå i ettertid forstår jeg mer og mer av dem, på stadig nye nivå, kan du si.

      Jeg er av dem som tror at uttrykk, både ord og også de nonverbale; lyd, bilde, er store ressurser, både i livet i sin alminnelighet, men også i krisetider. Her har snakker jeg både ut fra faglig ståsted, og ut fra egenerfaring.

      • Jeg er enig med deg i at nonverbale uttrykk som lyd, bilde og annet er store ressurser. Så fantastisk at diktene har kommet til deg om så viktige ting. Jeg ser at mange av dem vekker smerte i meg, og dette siste har vært svært aktuelt for meg i nåtid. Det bør absolutt f.eks. snakkes om hvorfor helsevesenet tror de kan overkjøre folk fordi de har en mening om hvordan ting skal gjøres. Det tas altfor lite hensyn til at vi er enkeltmennesker og ikke en ensartet gruppe. Det er mange som trenger å få «luftet» holdningene sine. Dessverre kan man som enkeltperson OG pasient få gjort lite. Å kjempe en kamp alene blir for tøft både fordi man står alene og fordi man er syk.

        • Jeg skulle gjerne skrevet mye mer om temaene du tar opp i diktene, men dikt er et kjempepotensial å få sagt ting uten at noen føler seg direkte støtt og uten at man utleverer seg selv for mye. Det er ord som tross alt kan tolkes ulikt når det er i poetisk form. Å blogge om den beinharde virkeligheten gjør jeg ofte ikke, ikke fordi den ikke er der, det er den, men fordi jeg må beskytte meg selv.

          • gamle ugle sier:

            Jeg tenker som deg, dikt kan være en måte å få sagt ting på litt åpent. Noen av diktene redigerer jeg litt slik at de skal bli mer almene, noe jeg merker på responsene om de blir.

            Jeg har nok skrevet dikt før, men det har vært et langt opphold før det plutselig kom et ras. Det var omstendigheter i livet som gjorde det. Jeg opplever at diktene kommer fra kroppen ja. Og kroppen bar mye smerte, så jeg forstår at du merker det.

            Jeg er jo utdannet som hjelper selv og har jobbet som det i mange år. Og jeg plasserer meg selv innen det estetiske fagområde. Så for meg er ulike estetiske uttrykk nærliggende.
            Diktene kommer til meg på samme måte som jeg kan improvisere musikk. Jeg hører noen ord som jeg skriver ned og så fortsetter jeg til «musikkstykket» er ferdigspilt, kan du si.
            Jeg mener selv å merke i diktene mine musikk; rytme, men også ordenes klang og formen.

            Å legge dem ut på denne måten har forsterket diktenes betydning for meg. Og jeg våger stadig mer. Jeg tenker vel at om et og annet menneske kan få noe ut av dem, ja så er det fint. Og det er mange tema som det er viktig å ikke tie om, men som du sier, det gjelder å finne en form som en selv føler seg vel med.

  2. Takk. Her har du satt ord på noe viktig.

    Jeg sitter med klump i halsen og kjenner meg igjen og merker at jeg nærmer meg den tiden at jeg skal se på detaljene i hvordan helsevesenet forvandlet selvforsvar og grensesetting til sykdom da jeg omsider ble i stand til å si «jeg vil ikke være med på dette».

    • gamle ugle sier:

      Takk for respons. Jeg overvant meg selv og la ut dette. Sigruns henvisning gjorde meg nok en gang forbauset, eller kanskje forbløffet – eller kanskje ikke?
      Uansett, det jeg mener er at dette burde være elementært for faghjelpere. Men det er ikke det, virker det som.

      Jeg kjenner jeg måtte jobbe med disse detaljene her, som en slags forebygging, for å kunne møte nye hjelpere, hvis det skulle bli nødvendig en gang. Noe som ikke er usannsynlig, alderen tatt i betraktning.

  3. sigrid sier:

    Sterkt!
    Takk at du deler!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s