det sitter

DET SITTER
Det sitter
i hodet,
sies det.

Det sitter
godt fast
i kroppen,
sier jeg.

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i identitet, kroppen. Bokmerk permalenken.

12 svar til det sitter

  1. For meg er det begge deler.
    Hode og kropp.
    Tanker og celler
    i evig dans.
    Løsne litt her,
    løsne litt der.
    Stramme
    løsne
    lukke
    åpne
    Litt og litt
    Fram og tilbake
    hode og celler
    tanke og kropp

    • gamle ugle sier:

      Takk for kloke ord. Dette diktet ble skrevet som et slags svar på at alt liksom skal ordne seg hvis man bare tenker «rett».
      Men selvfølgelig henger det sammen. Det er bare det at noen av oss har vært særdeles lite lyttende til kroppen og overstyrt av positive hoder.

      • Stemmer. Jeg har forresten «Tenk deg glad» stående i bokylla. Og har aldri kommet lenger enn 20 sider inn i den. Både hode og kropp skriker FEIL! FEIL!

        • gamle ugle sier:

          Det er nettopp det. Jeg tenker at det er forskjell på tanker andre mener er gode for oss. Og tanker vi selv kjenner blir riktige, for oss…
          Tenk deg glad er en farlig vei for meg. Det blir fort: tenk deg bort fra deg selv, det. Men igjen, jeg snakker bare for meg selv.

  2. tantebe sier:

    Jeg har aldri forstått dette med å skille hode og kropp.
    Likevel er jeg nok en av dem som tenker god tanker.
    Og synes det hjelper.
    🙂

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenker umiddelbart – hodet er også en del av kroppen.
      Men som sagt, tror det slår litt ulikt ut for mennesker dette.
      Jeg prøver tenke gode tanker for meg selv, med det mener jeg å tillate meg å lytte til kroppen. Selv når den svarer med smerte.

      • Og det er dette jeg tenker på som samspill mellom tanke og kropp: Tillatelse kommer fra tankene; det er de som viser at sperrer kan heves.

        • gamle ugle sier:

          Og her finner jeg meg igjen i diktet du skrev først i kommentarfeltet. Det virker som et mikrosamspill, mellom tankenes tillatelse, kroppens svar, tankenes respons, osv osv.
          Og tillatelse gis når tiden er inne, tenker jeg også. Og det merker jeg bare selv, når det gjelder meg.

  3. bibbi sier:

    Jeg tenker, hva som er positivt for den enkelte er individuelt, og mennesker, som innen psykiatrien blir sett på, som negative, tenker også positive tanker, men på en annen måte, enn dit psykiatrien, ulike coacher m.m. vil hevde er positivitet. Begrepet positivt, er for smalt definert innen ulike behandlingsformer.
    For en del av oss blir det et nytt overgrep, og nærmest bli bedt, om å hoppe over tankene i kjølvannet av følelsene, som har kommet, i forhold til grove krenkelser.
    Jeg har prøvd gjennom terapi og div andre former for behandling, å hoppe over dette, og gått rett inn i, positive tanker, omformede tanker til egne opplevelser, for så å oppleve, at jeg ble dypt deprimert.
    Tanker jeg har gjort meg i ettertid er: utvid begrepet positiv innen ulike behandlingsformer, eller kutt det ut. La klienten få følge sin naturlige rytme, der både kropp og tanker er. Jeg har forsert, overstyrd, oversett, med å tenke positivt, slik det defineres innen terapi, og opplevd å få en stor baksmell.
    Gi rom for at, «positivt» er ulikt fra person til person. Det som er positivt for meg, kan være negativt, eller uviktig for en annen. Skap rom, ikke trange rammer, der det ikke er plass til alle.
    Satt og så et intevju med en psykiater, som etter 22 juli mente det var tid for å gå inn i oss selv, å tenke over om følelser som sinne, hat m.m. ble gitt for lite plass, og ja, det tror jeg, og der ligger det en utfordring til ulike behandlere og deres metoder, å gi rom for disse følelsene, som ikke lar seg overstyre med positive tanker, men som heller setter seg fast i kroppen, om de ikke gis et rom der de kan luftes. I dagens samfunn er vi alt for redd det «negative», men det også trenger sin plass, nettopp for å skape en balanse for det mennesker som har opplevd krenkelser i en eller annen form, og terapirommet vil kunne være en viktig arena her, hvis de våger å utvide positivitetsbegrepet.
    En kort historie til slutt, husker en psykolog fortalte meg, at en av hans pasienter hadde blitt sint på ham under en terapitime. Pasienten hadde brølt: Du din jævla sjelefrisør! …og gått.
    Kanskje på tide med større romslighet inne på terpirommet?
    Ja, dette ble langt Gamle Ugle. Ønsker deg en god lørdag og helg.

    • gamle ugle sier:

      Takk for en lang og klok kommentar. Jeg merker meg at du skriver:
      «La klienten få følge sin naturlige rytme, der både kropp og tanker er.»

      Jada, så enkelt er det, men så vanskelig for helsemyndighetene å akseptere. Som du skjønner ser jeg dette i større pespektiv. Jeg mener vi er på ganske ville veier nå, med all standardiseringen vår. Når folk søker hjelp trenger de først og fremst å bli møtt med tillit og aksept. Ikke krav om innordninger, igjen.

      Når jeg leser om den sinte pasient i kommentaren din, da tenker jeg: Så flott. Endelig slippes sinne ut. Håper psykologen var i stand til å tåle og akseptere. Minner meg om meg selv da jeg sa fra, i telefonen, til min krenkende terapeut. Han tok det ikke, men for meg var det ultrasunt, antagelig det mest helsebringende ved hele terapien. Sukk.

      Ønsker deg en god lørdag.

      • bibbi sier:

        Enig i det du skriver her, vi er på ville veier med den standardiseringen som er så i tiden.
        Tenker på alle skjema som må fylles ut for, at man i det hele tatt skal få gå i terapi.
        Spørmål tatt ut av enhver sammenheng, men som visstnok skal være svært så nyttige for terapeuten, og skaper lite eller ingen mening for klienten.
        Husker et av spørsmålene i fra et slikt skjema, det stod: Synes du, at du tuller og tøyser for mye?
        Jeg spør: i forhold til hva?

        Jeg er glad du «sang ut» til din såkalte hjelper, og jeg tror også det er ultrasunt å si fra
        tydelig, når mennesker går langt over ens grenser.

        • gamle ugle sier:

          Det rare med dette er at det finnes mye kunnskap og erfaring som tilsier at mennesker må møtes der de er, på den måten de opplever som best. Men noen overstyrer dette med sin ekstreme trang til å ha alt under skjemakontroll.

          At jeg sang ut til min hjelper var nok fordi jeg ble trengt oppi et hjørne, ja retraumatisert. Så sånn sett kan du si at jeg handlet annerledes enn i det opprinnelige traumet. Det var bare det at hjelperen ikke tok imot, han hjalp meg ikke ved å bekrefte sinne mitt og akseptere, ja til og med verdsette at det endelig kom ut.
          Sånne hjelpere kan vi ikke bruke, om de har aldri så mye evidens i ryggen. Når de ikke kan møte mennesker, som mennesker og med anerkjennelse så –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s