endringsresistens

ENDRINGSRESISTENS
Endringsresistente hjelpere og systemer
finnes det noen av.
Det er de som gir hjelpsøkende
posthjelp stressymptomer.
Som øker deres hjelpebehov.
Skaper problemer i de hjelpsøkenes liv,
i stedet for å løse dem.

Gang på gang
har de fått sjansen til å endre seg.
Gang på gang
har de forspilt den.
De er endringsresistente.

De eier ikke evne til å
tenke kritisk om egen metode.
Tar ikke alternative perspektiver.
Nei, de følger skjemaet uansett,
hjelpsøkerne må tilpasse seg.

De mangler evne til å
løfte blikket
mot den enkelte hjelpsøkende.
De er redde for følelser,
hjelpsøkernes følelser.
Og de tør ikke møtes
menneske til menneske.

Endringsresistente hjelpere og systemer
bærer ansvar for
store menneskelige belastninger.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

14 svar til endringsresistens

  1. Mormor sier:

    Skulle ønske at skjemaer ble lagt til side, ord ble hørt og følelser ble følt.
    Min morgenbønn i dag.

    • gamle ugle sier:

      Jeg knepper hendene sammen med deg. Etter at jeg la ut dette diktet gikk det opp for meg at dette kan handle om andre systemer enn hjelpernes også. Verdidebatt, tenker jeg, ønskes velkommen….

      • Mormor sier:

        Å verdsette er ikke lett, tenker jeg.
        Og hva skal verdsettes? Min første tanke er mennesket. Det som kommer for å bli hjulpet til å hjelpe seg selv.
        For samme hvordan man snur og vender på det: Hjelperne er til for dem som søker dit. Ikke omvendt.
        Å bli møtte med skjemaøyne og rubrisert er ikke hjelp, ikke i min ordbok.

        • gamle ugle sier:

          Jeg er enig med deg. Men et eller annet sted forsvant dette, virker det som. Og til tross for fagre ord, effektivisering og standardiseringer trekker hjelpere og systemer bort fra enkeltmennesket.
          Dette skjer ikke bare blant hjelpere. Det skjer innen skolevesenet også. Og sikkert andre menneskevesener også.
          Det er et menneskesyn eller ev. mangel på verdsetting av menneske, som skremmer meg.

  2. bibbi sier:

    Takk for at du skriver dette Gamle Ugle. Jeg har et menneske ved min side, som nettopp har fyllt ut rundt 15 sider med ulike skjema. Blitt fortalt at tilbudet nå er gruppeterapi, og arbeidstrening parallellt til dette. Vedkommende så på meg å sa: Du vet, dette går ikke.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons.
      Jeg skrev dette diktet da jeg selv var midt oppi systemet og fikk merke dets skadevirkninger.
      Det er noe riv ruskende galt her et sted. Menneskene forsvinner jo i alt styret –

  3. Takk for fyndig framstilling.
    Jeg har lagt ut en lenke til dette på Twitter, og kommer til å lenke til det i bloggen min også.

    • gamle ugle sier:

      Det høres fint ut. Jeg trenger vel ikke si det, men det er ment som litt lett ironi over begrepet terapiresistens.

      • Det tror jeg nok ikke at du trenger å si, nei! 🙂

        • gamle ugle sier:

          Nei, jeg tenkte nok. Det er i grunnen ganske mange begreper det går an å snu litt på. Da blir de ganske grimme, noen av dem.

          • Jeg grubler over «få» nå for tiden … og på terapeuter som sier «Få deg til å stole på meg» eller «få klientens respekt». Ville det ikke se annerledes ut om det var kunden som ville «få» terapeutens tillit og respekt?

            • gamle ugle sier:

              Det handler etter mitt syn ikke om å få noen til noe som helst. Dette ut fra mitt syn på hjelpervirksomhet. Hjelpen er til for den som søker den og skal tilpasses denne. Og det påhviler hjelperen å gi tillit til den som søker hjelp. Det er etter min mening første bud, selv om det ikke alltid er lett i praksis. Det har kanskje noe med avgrensning og integrering å gjøre også.

              For meg fungerer ikke begrepet kunde. Det blir for mye kjøp og salg for meg. Klient er kaldt og mangetydig. Foreløpig bruker jeg hjelpsøker.

  4. Ingrid sier:

    For meg blir kanskje «vise at du fortjener»/»få anledning til å vise …» det beste foreløpig.

    Ellers …
    Enes om å være uenige:? Mitt valg av «kunde» er sterkt preget av mitt behov for autonomi. Og klarhet. Jeg kunne unngått mange problemer og store psykiske skader om jeg hadde vært like mye «kunde» i helsevesenet som jeg er overfor bilverksteder, f.eks. Fra mitt ståsted hadde det vært fint med like klare avtaler som ved kjøp og salg av andre tjenester: hva er det som tilbys? Er tilbudet i samsvar med det jeg får? Hva kreves av meg? Hva koster denne tjenesten i penger og ikke minst i integritet, autonomi, personresurser og innsats? Kreves det at jeg legger fra meg kritisk tenkning?

    Når alt dette er avklart kan jeg ha rom for andre, mykere dimensjoner.

    Jeg leser en nydelig bok om «The Tidal Model» nå, og der bruker de mye «the person in care» … Forkortet til «the person». Men de legger stor vekt på å bruke tid på å opprette klare gjensindige avtaler basert på behovene til den som trenger hjelp.

  5. gamle ugle sier:

    Enig, om å være uenige i begrepsbruken ja. Jeg er nok også veldig opptatt av autonomi. Men i menneskelig sammenhenger klarer jeg ikke kjøp og salg, synes det er for mye av det.
    Og jeg innlater meg ikke med noe som fratar meg min subjektstatus. Det er i grunnen mitt premiss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s