ubehaget

UBEHAGET
Hvor ble det av
ubehaget
som tross alt finnes,
tenker jeg.
Og spør deg om du har merket det,
ubehaget.
Og du innrømmer kanskje at
jo, det har du.

Men hvor ble det av,
undrer jeg.
Er det sånn at det farer rundt hvileløst,
ubehaget,
fordi ingen vil
– så mye som streife borti det
– enn si ta eller føle på det
– for ikke å snakke om å holde fast i det
(ikke engang et lite sekund)
– og slett ikke vedkjenne seg det
spør jeg.

Og det blir stille,
både inni meg og
omkring meg.
Bare å si ordet; ubehaget
er kanskje for ubehagelig?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

12 svar til ubehaget

  1. Ingrid sier:

    Ubehaget som ingen vil vite av … Det svever usynlig omkring i lufta. Helt til noen snakker om det. Viser at det fins. Da blir det synlig, stinkende, dynger seg på og skjuler den som snakker. Og de som hører ordene, ja, de merker bare kloakk og stank.

    • gamle ugle sier:

      Ubehaget, i alle sine fasonger og variasjoner, ser ut til å være svært uønsket. Og det er som om vi blir programmert eller korrigert til å skyve det vekk, er min lille observasjon i det siste.
      Insisterer du på at ubehaget finnes og trenger oppmerksomhet, ja da spørs det, «…hvor mange venner du får», for å sakse en linje fra en gammel sang.

      • Ja, det jeg nevnte var bare en variasjon. Det jeg hadde i tankene, var en situasjon jeg har vært borti smertefullt ofte: Å være den som sier «Jeg ser en elefant i dette rommet». I stedet for «hva er problemet?», blir det en usynlig mur av «du er problemet». Jeg har omtalt det som drite-på-bordet-syndromet: Jeg får den samme sjokkerte ikke-responsen.

        • gamle ugle sier:

          Jeg flasher tilbake til noe du har skrevet om før, om å være sentrert i seg selv. Tenker det kan være relevant her. Tenker det kan ha noe med avgrensning å gjøre.
          Har tenkt en del på dette i forbindelse med det som oppleves som pålegg om positivitet. For omgivelsenes skyld. Som om omgivelsene, dvs andre ikke var i stand til å være i sin opplevelse, og avgrense seg fra min.

  2. mormor sier:

    Hvorfor skal vi snakke, kjenne eller se ubehaget?
    Det er ubehagelig og det kan vi ikke ha noe av.

    Nei, føyse det vekk, jage på dør,
    stenge det ute, det sies at vi bør,
    ikke merke ubehaget.

    Vi kunne stille spørsmål.
    Vi kunne komme til å tro
    at du og jeg og verden
    ikke var god.

    Det kan ikke tillates i vår hyggelige krok.

  3. bibbi sier:

    Ubehaget,
    noen få snakker om det,
    ingen vil helst høre om det.

    • gamle ugle sier:

      Nei, det er noe uhåndterlig ved det, virker det som. Noe plagsomt menneskelig kanskje, som forstyrrer oss i vår raske glatte ferd….

      • Arvesynden, tenker jeg. Jante. Behov for tilhørighet til enhver pris.

        • gamle ugle sier:

          Har mange navn dette, tenker jeg. Jeg utforsker det gjennom diktene fra ulike vinkler.
          Tilhørighet ja, vanskelig å ikke lengte etter det. Trenger romslighet slik at forskjellighet kan tåles og gi tilhørighet.
          Og ensomhet følger ofte av dette….

Legg igjen en kommentar til gamle ugle Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s