hjelper, hva har du gjort?

HJELPER, HVA HAR DU GJORT?
Hjelper, hva har du gjort?
Hva var det med deg,
at du kunne være så tankeløs?
At du kunne!

Du skulle behandlet henne
forsiktig,
forsiktig,
hun var som fastfrosset.
Du skulle behandlet henne
forsiktig,
forsiktig.

Inni den kroppen fantes
et barn
et bittelite barn.
Som merket
hver bevegelse du gjorde.
Som skaket
for hvert grep.
Som skalv.

Inni den kroppen
merket barnet
tonefallet, alle nyansene,
i det du sa.
Sanset alt,
alt du intonerte, hjelper.
Barnet ble redd,
skrekkelig redd.

Og hun, den voksne,
måtte beskytte
det bittelille barnet.
Måtte det.
For enhver pris
beskytte det ubeskyttede.
Barnet.

Hjelper, hva tenkte du på?
Du skulle behandlet henne
forsiktig,
så forsiktig
som du bare kunne.
Hva tenkte du på?

Hun er full av sorg,
full av smerte.
Dine bevegelser, grep,
ditt tonefall,
det gjorde vondt.
Skremte henne.
Vekket den lille barnekroppen,
livredd, overgitt.
Forlatt.

Hjelper, hva tenkte du på?
Hva i all verden
tenkte du på?
Eller tenkte du slett ikke?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

15 svar til hjelper, hva har du gjort?

  1. bibbi sier:

    Det dirrer av følelser i dette diktet, og jeg tenker, hvor finnes det hjelpere som våger å si: Unnskyld, og mene det?

    • gamle ugle sier:

      Dette diktet er skrevet for noen år siden. Jeg tok det frem igjen fordi jeg nå tenker på om jeg skal ta kontakt med denne hjelperen igjen. Vedkommende vet nok at behandlingen ikke var bra, i alle fall delvis. Men på det tidspunkt jeg avbrøt forsto jeg ikke selv helt hva dette var, nemlig en skikkelig retraumatisering av det fysiske slaget.

      Jeg er glad for at følelsene i diktet blir oppfattet av deg som leser, for det er snakk om veldig dyp krenkelse dette. Om denne hjelperen har forutsetninger og holdninger til å ta dette innover seg, ja det vet jeg jo ikke. Jeg venter vel på en slags indre styrke til å ta kontakt og tåle den responsen, ev. ikkeresponsen jeg kan komme til å få.

    • Ingrid sier:

      de vet at de hjelper. Og du er objekt for hjelpen. Om du ikke føler deg hjulpet, er det du som føler feil.

      Slik ser det ut fra mitt ståsted.

      • gamle ugle sier:

        Det stemmer nok det, denne hjelperen ble sint da jeg luftet min bekymring over mine reaksjoner, og jeg ble beskyldt for negativitet. I telefonsamtalens løp moderte vedkommende seg og ba om unnskyldning for å ha gått for fort frem (hadde klaget over at behandlingen gikk for tregt tidligere).
        Men dette er en hjelper som skulle hjelpe meg fysisk, og som sannsynligvis har altfor dårlig kompetanse til å takle psykiske reaksjoner og følelser. Og som derfor burde opplyses om sin metodes risiko. Slik sett er metoden noe jeg er skeptisk til.

        • Ingrid sier:

          Hjelpebetennelse: være helt opphengt i det de gjør, uten å ense hva som skjer.

          • gamle ugle sier:

            Jeg har lest meg opp på denne typen betennelser og diskutert med andre «rammede» på nettet. Og ingrediensene i betennelsen er sånt som samfunnet skatter høyt: evidenstro, hard naturvitenskap, såkalt helhetstenkning, biopsykososial tilnærming (etter min mening med en svært begrenset psykologisk og sosial forståelse), kognitiv tilnærming er det som skattes høyest osv osv.

  2. mormor sier:

    Jeg tror – sa hjelperen –
    jeg tror jeg har rett.
    Jeg tror jeg vet best –
    for deg – du er voksen –
    så klart du kan følge meg.
    Mine tanker er ikke hos barn som var.
    Dem ser jeg ikke, ikke et lite fotefar.
    Jeg tror, nei jeg vet – sa hjelperen
    at det er du som er sen, ikke jeg som er snar.

    • gamle ugle sier:

      i god tro
      forstår jeg nok
      men uansett var det
      dyp krenkelse
      det som minst av alt trengtes

      og noen må fortelle disse hjelperne
      at det finnes barn der
      redde barn
      krenkede barn
      forlatte barn

      noen må fortelle dem
      hvor vondt det gjør
      hvor skadelig det er
      gjentagelser av gammel urett
      noen må fortelle…

      • mormor sier:

        Med pennen og makten de sitter der.
        Ser ikke mennesket bare
        egne kråketær.
        Som forteller den noe de allerede vet,
        For de KAN, ikke sant?
        Det er DE som vet.

        Litt ydmykhet – ett lyttende sinn.
        En forstående gest
        og en hånd mot kinn
        til barnet som alltid er inni der.
        Som håper at noen ser at hun er.

  3. Jeg har lenket dette inn i «beretninger om skadelig terapi!». Vet noen om flere som har lenker om dette temaet?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s