arvesynden

ARVESYNDEN
I.
«arvesynden»
ordet er en steinblokk
faller tungt
flere tonn havner
ned på menneskene
umulig å unnslippe

ar-ve-syn-den
hver stavelse er
en endelig dom
uten mulighet for appell

II.
i livet er arvesynden
menneskets svik
mot seg selv
fornektelse
av egne følelser

holdt i gang ved
arvet redsel
redsel for opplevelse av
følelser-i-kropp
og for følelsesuttrykk

III.
for syndig er den som
mister kontrollen
ikke følger reglene
guds eller formyndernes
stjeler epler fra kunnskapens tre
uttrykker en forbudt følelse
på egne vegne

syndig er den som
ikke lenger lar seg
kontrollere av
gud eller formynderne
syndig er den som
ukontrollert utfolder seg
på egne vegne

slekt følger
slekters gang
redsel for
synd på synd
på synd på synd

redselen for synden
er arvesynden

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, religion. Bokmerk permalenken.

14 svar til arvesynden

  1. mormor sier:

    og den hjemsøker uten arverett.

  2. bibbi sier:

    Jeg leser og tenker, den er tung arvesynden, og selv om man forlater den, gir den gjenklang mange år senere.
    Ha en god søndag Gamle Ugle.

    • gamle ugle sier:

      Mitt håp er at den mer og mer vil bli som et fjernere ekko etter hvert. Helt kvitt den er det vel vanskelig å bli, sitter i ryggmargen dette.
      Og jeg tenker at vi som samfunn opprettholder dette, på ulike måter.
      God søndag til deg også.

      • Arr-vev-syn … var min første tanke.

        Gjenkjennelse var den andre. Jeg jobber med å lære meg å identifisere denne trangen/dragningen (?) før jeg handler etter den. Bli kjent med den og skille den ut fra fra MEG, og samtidig ta imot den som en iboende del av meg – for det tror jeg at den er.

        Ikke være arvesynd-styrt, men selvstyrt.

        • gamle ugle sier:

          Liker ordvarianten din. Arr – vev – ikke verkende bankende sår, på sikt.

          Jeg tenker også at arvesynden er der, og den vil alltid være der. For meg handler det om først å vedstå meg den, i kroppen, før det er mulig å forholde meg til den på en selvstyrt måte. Og arvet redsel er en bøyg her…

          Jeg leste et sted i en kursannonse for en type følelsesfokusert terapi: «…..folk først må komme et sted før de kan forlate det.»

          • Du er inne på noe viktig. Den sitter i kroppen. Jeg tror det er du som har gjort meg oppmerksom på det, og takk skal du ha!

            For meg er det som små bremser på cellenivå.

            • gamle ugle sier:

              Ja, for meg også. Det stammer fra livets begynnelse, for å si det sånn. Et grunnleggende mønster.

              • Nå har jeg funnet ut litt om «emotion focused therapy». Ikke helt overbevisende: Det er visst bare noen ubehagelige følelser som er «konstruktive» – og hvem bestemmer hva som er hva?

              • gamle ugle sier:

                Ok, enig i det, men tillater meg, som vanlig, å bruke formuleringen til det som passer meg best. Nemlig som et argument for at det ikke nytter å tenke seg ferdig eller forbi noe man ikke har vært i. Og hvem som bestemmer, jo det er for meg personen som opplever, det.

  3. Jeg er så enig, så enig! Jeg syntes også at tanken var så fin.

    • gamle ugle sier:

      Jeg kjøper sjelden systemer jeg, uansett. Henter ut det jeg kan bruke og tilpasser det meg selv, finner mine egne redskaper som jeg eier.
      Noen vil vel kalle det sært, men sånn hjelper jeg meg selv.

      • Jeg gjør det samme. Finner verktøy her og der … blir skuffet når jeg vender tilbake til en bok som har vært viktig og finner mest pisspreik og noen gullkorn. Samtidig er jeg på evig leting etter den hellige gral: Et system som favner alt og passer for alle. Man kan jo drømme!

        • gamle ugle sier:

          Kjenner igjen den følelsen når jeg vender tilbake til en bok og blir skuffet. Men det motsatte skjer av og til også. Jeg forstår plutselig vitsen med noe jeg tidligere ikke fant mening i, for meg selv.

          Nå kommer det litt an på hva slags systemer det handler om, men jeg tror ikke på et som favner alle jeg. Jeg får lett klaustrofobi tror jeg, når det blir for mye modeller. Og som den akademikeren jeg er tenker jeg at: det er ett og bare ett perspektiv, av flere mulige, og: det er disse metaforene som passer her og nå, men ikke nødvendigvis i en annen sammenheng osv. osv.

          Jeg lengter nok etter frihet til å skape selv tror jeg, og bli tålt i det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s