RINNE UT
redslene
rinner ut
av kroppen
som regnbyger i polarsommeren;
reinhekla uværsrier
rastløst repeterende regn
ørsmå dråper som risler og renner
robust urytmisk regnvær
og som yr – trassig nærværende
redsel etter redsel
river seg løs
fra kroppen
en redsel mindre betyr
urlite mer trygghet
©gamle ugle
Her finner du dikt som formidler følelser av alle farger
Jeg ber deg respektere diktene som mine. Ønsker du å benytte deg av noen av dem, ta kontakt på mail: diktugla@gmail.com
Klikk (oppe under bildet) på:
dikt- og prosaoversikt ©gamle ugle
så finner du oversikter over det som er publisert -
Jevnlig legger jeg ut tidligere publiserte dikt, ordnet tematisk.
Det er bare å klikke, helt oppunder bildet -
gamle ugle
og klokkene kimer: Vær glad.
Klokkeklang ja. Ble rene julestemningen her, på årets lyseste dag.
Kanskje du trenger litt god jul inni deg?
Ja kanskje det. Jeg får bare stå i det, til det gir seg. Nå er det i alle fall helg.
«redsel etter redsel river seg løs fra kroppen» … jeg er ikke i noe poetisk hjørne, men jeg kjenner igjen dette. Som helt konkrete kramper. Så kroppen rister. I krampegråt uten gråt. Og etterpå er den ledigere, mindre betent, mer min. Dette har også skjedd nylig, i forbindelse med min angst for legesenteret – en angst som nå er helt borte.
En lang, lang prosess, dette med legesenteret – fra ikke-angst, du skal ikke merke, til helt lammende angst, til «akkurat så jævli er det»-ro.
Takk for respons, deilig når noen forstår.
Svarer på begge kommentarene dine samtidig: Joda, konkrete kramper uten gråt, en slags indre frost, er velkjent for meg, for en tid tilbake. Forstår det som redsel fra veldig tidlig i livet.
Mine beskrivelser av regnvær i mange fasonger er et forsøk på å ordsette hvor mange forkledninger redselen kommer i.
Og ja, du skal ikke merke … er en gammel kjenning. Men den er i ferd med å avta den reaksjonen der, og takk for det. Den var slett ikke bra for kroppen.
Men krevende er det jo å merke.
Og for meg er disse redslene en blanding av fortid og nåtid.
Avgjort en blanding av fortid og nåtid for meg også. Den tidligste barndommens totale hjelpeløshet overfor krenkelser fra omsorgspersoner – som ble gjentatt i helsevesenet. Ikke mulig å gripe fatt i bare et aspekt; dette henger sammen.
Mitt bilde av redsel er tåke, skygger, og jeg kjenner meg godt igjen i dine beskrivelser.
Krevende å merke, ja … og ensomt.
Det henger sammen ja, og uten å gå i detalj, den siste tiden har jeg hatt uværsbyger. Det er et grunnleggende redselsmønster, i kroppen, som det virker som må få sitt utløp, i hver situasjon som minner kroppen om det gamle.
Og for å si det sånn, det er nok av nåtidssituasjoner som i prinsipp ligner barndommens. Det å bli satt i avmakt.
Apropos ditt siste blogginnlegg, som jeg grunner på.
Jeg grunner også på det. Og vil ikke sette ord for tidlig. Venter heller for å se hva som dukker opp.
Jeg har lagt inn noen famlende funderinger hos deg. Kanskje noen kan følge opp?